Genre:
Jazz
Stiler:
Elektronika / New Age / Nu jazz
Spor:
Opening Image
Bird's-Eye-View
Chiaro
Holography
Blue Silk
Parallel Action
Circled Take
Scuro
Time Lapse
Ending Image
Referanser:
Sidsel Endresen
Supersilent
Nils Petter Molvær
Goldfrapp
Björk
Se også:
Sakuteiki - Arve Henriksen (2001)
birth wish - Erik Honoré & Arve Henriksen & Christian Wallumrød & Jan Bang (2000)
Strjon - Arve Henriksen (2007)
Cartography - Arve Henriksen (2008)
Endelig!
Vakker og meditativ, intens og gjennomborende. Et stort fremskritt for norsk jazz.
Del på Facebook02.11.2004
Endelig kommer det en norsk jazzplate som er nyskapende uten å være sær. Endelig en jazzplate som sier noe vesentlig uten å være vanskelig. Endelig en plate som viser at kompleksitet ikke utelukker tilgjengelighet. Arve Henriksen, trompetist kjent fra grupper som Supersilent og Food, har gitt ut sin andre soloplate, Chiaroscuro. Vakker og meditativ, intens og gjennomborende. Jeg vil komme med en sterk påstand: Chiaroscuro fører norsk jazz et steg videre. Dette er norsk jazzhistorie!
Hvorfor? Først et lite jazzhistorisk tilbakeblikk: På slutten av 80-tallet og på 90-tallet var det to tendenser i norsk jazz. Den ene orienterte seg mot folkemusikken. Karl Seglem, Arild Andersen med flere gikk i Jan Garbareks fotspor og skapte møter mellom folkemusikk og jazzharmonikk (noe nedlatende ble denne jazzen i blant kalt "fjelljazz"). En annen tendens var å orientere seg mot tekno og elektronisk musikk. Nils Petter Molvær, Bugge Wesseltoft, Eivind Aarset og Wibutee gjorde "DJ møter jazzmusiker" til et anerkjent konsept.
På slutten av 90-tallet kom en motreaksjon. Unge jazzmusikere vendte tilbake til amerikansk 60- og 70-talls-jazz. John Coltrane, Ornette Coleman og den tidlige Miles Davis ble igjen tydelige inspirasjonskilder. Mange gikk rett og slett lei av "fjelljazzen", og teknoeksperimentene kunne i blant bli krampaktige. Derfor har mye av den nye norske jazzen fått et upretensiøst, energisk og jordnært uttrykk.
I motsetning til en del euforiske kritikere har jeg opplevd en del av denne jazzen som innholdstom (om et slikt uttrykk kan brukes om musikk). Det er gøy på konsert, og gøy noen ganger på plate. Men så? Ofte tar jeg meg i spørre hva som er poenget med denne musikken. Hvorfor finnes den? Vil den si meg noe? De amerikanske jazzpionerene - Coltrane, Mingus, Miles, Coleman - hadde noe å si. Å høre på deres plater gjør noe med deg. Det samme opplever jeg ikke så ofte i den nye norske jazzen. Ta en av årets beste plater - Vision av The Core - ubestridelig et høyenergisk, kreativt mesterverk. Men sier den noe? Blir man klokere av å høre på denne platen? Jeg er usikker. Man kan si mye om norsk fjelljazz og om norske teknoeksperimenter, men det er hevet over tvil at det var uttrykksfull musikk. Musikk som ville noe. Ville fremover. Å lytte til Karl Seglem, Nils Petter Molvær & co gav meg en følelse av å være tilstede i noe historisk. Dette var nytt, opplevde jeg - dette bringer jazzen fremover. Noe lignende opplever jeg ikke i norsk retro-jazz (der myntet jeg et nytt uttrykk!). Retro-jazzen er teknisk briljant, men iblant tom på innhold.
Men så kommer Arve Henriksen med Chiaroscuro. Her videreutvikles det uttrykket han skapte i Sakuteiki (2001), hans forrige soloplate. Dette er nytt. Dette er vakkert. Dette er musikk som vil noe. Og det gjør noe med lytteren. Men det faller ikke i grøftene som ble gravd av fjell- og teknojazzen! For det første: Dette er ikke kjedelig. Selv om denne musikken er langsom og dvelende, så blir jeg ikke lei. Det er et driv i denne musikken som gjør at jeg vil lytte videre. Tempoet er ikke høyt. Likevel er jeg aldri fristet til å sette på noe lettere, morsommere, gladere. Henriksen holder meg fast, jeg vil vite hvordan det går, hvordan musikken utvikler seg, hvordan det slutter. For det andre: Denne musikken er integrert. Henriksen forsøker ikke å destillere 10 musikkstiler inn i én plate. Henriksens uttrykk er forholdsvis enkelt, musikken spriker ikke i alle retninger. Låtene har det samme preget - de er forskjellige, men vil i samme retning. Dét opplever jeg som en stor styrke.
Hvilket musikalsk landskap er det så Henriksen beveger seg i? Noe av det som gjør denne musikken spesiell er at referanserammen ikke er tradisjonell jazz. Sidsel Endresen nærmet seg lignende toner på Undertow (2000): Musikk som ligner på flytende elektronika, men som IKKE er elektronika. Produsent/DJ Jan Bang og trommeslager Audun Kleive legger mye av grunnlaget: Et stemningsskapende rom av lyd som alltid finnes der, i bakgrunnen, uten å dominere. Oppå dette legger Henriksen vokal og trompet. Og hvilken vokal! Hvilken trompetlyd! Henriksen synger med en vakker falsettrøst, på samme måte som Sidsel Endresen: Ikke ord, men lyder, som likevel høres ut som ord, som om det er noe som blir sagt. Han spiller trompet på en måte som ligner på Nils Petter Molvær. Lyden er ofte porøs, tonene likevel klare og gjennomtrengende. Henriksen spiller heller for lite enn for mye. Hver eneste tone er viktig. I blant kan dette minne om New Age-musikk. Og utrolig nok: Det fungerer (aldri hadde jeg trodd at jeg skulle like musikk som til en viss grad minner om Enya!).
Stemningen, enkelheten og intensiteten gjør at denne platen også kan plasseres i en pop-tradisjon. Har du hørt Felt Mountain av Goldfrapp? Eller de siste tre platene til Björk? Der utforskes det samme musikalske landskapet: Elektronika-lignende, langsomme toner, som likevel ikke taper intensiteten eller det melodiske særpreget. Jeg vil hevde dette: Alle som liker Goldfrapp eller Björk vil også sette pris på Chiaroscuro. Garantert. For selv om denne musikken er nyskapende, så er den ikke vanskelig. Det er ikke vanskelig å "oppfatte" musikken: Hva den vil, hvor den vil. Det betyr ikke at musikken er overfladisk. Tvert imot. Gjentatt lytting gir stadig større utbytte. Men den funker også som bakgrunnsmusikk, og man trenger ikke ha peiling på jazz- eller samtidsmusikk for å forstå at dette er veldig, veldig bra.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Interessante synspunkter, Elgvin, og fortjent ros til Arve H. Jeg reagerer imidlertid på spørsmålet om man blir klokere av å høre på cden til "The Core" (eller Urban Connection og Quarter Past for den saks skyld). Kanskje blir man ikke det, men det gir allikevel et kick gjennom det trøkket og den energien som formidles. Og for enkle sjeler som liker slikt, kan det være nok - ikke sant? Også innen jazz må det aksepteres at det skal være rom for virtuos ståpåmusikk, selv om det kanskje kan hevdes at dette er jazzens parallell til rockens heavy metal og klassikernes (tre) tenor-kjør. Og jeg er ikke tvil om hva som er mest kreativt og spennende; det er så definitivt trøkkjazzen.
Hyggelig med respons!
Selvfølgelig er det okay at musikk "bare" har trøkk og ståpå-vilje. Helt enig. All musikk trenger ikke være "klok" og føre oss inn i de høyere sfærer av transcendental meditasjon og kosmisk visdom... Når jeg likevel tillater meg å være kritisk til for eksempel The Core eller Urban Connection, er det fordi dette ikke gir meg et slikt kick. Sånne ting er alltid subjektive, men jeg får sterkere energikick av å høre på 70-talls-funk, soul, tekno, og selvfølgelig alle avantgardisters konge - John Coltrane. For meg har JAZZ alltid handlet om noe annet enn "bare" energikick. Men det er kanskje fordi jeg ble miljøskadet av et for tidlig møte med Jan Garbarek...
Enig i at jazz handler om mer enn bare energi-kick. Det er vel kombinasjonen av trøkk og ettertanke som skaper den perfekte blandingen. Sjeldent at en hel plate med kun trøkk eller kun meditativ musikk gir de helt store opplevelsene. Det er vel i grenselandet magien oppstår. Den synes jeg ofte jeg finner hos Urban Connection, samtidig som jeg synes at tidligere nevnte Quarter Pasts nye cd er veldig spennende nettopp fordi de har melankolske og meditative låter mellom mere frie energi-utblåsninger. Med The Core blir en kanskje noe mett etter en stund, men det viser at det finnes nyanser også innenfor trøkk-jazzen.
Kan man egentlig mene at man blir klokere av noe musikk? Hvis noen mener bestemt, at; Denne musikken blir jeg klok av! Vil ikke bare det kunne brukes mot personen og tyde på at personen egentlig ikke har skjønt noen ting, og samtidig egentlig bare er en som vil være viktig? Hvis personen sier; Nei! denne musikken blir jeg ikke klok av!, da kan man jo bare mene at personen har for lav intelligens til å skjønne det geniale som ligger bak.
Nå er jeg frekk, men det jeg egentlig vil si er at musikerne bak The Core har flere band på gang en de fleste musikere. Kvelden etter The Core spilte på Kongsberg i år dukket nesten hele hurven opp i Trüben, et band som ga meg nesten like mye som A Love Supreme (og bare å skrive platetittelen gir meg frysninger nedover ryggen)... The Core appelerer ikke til samme sted, men stedet The Core appellerer til er like mye verdt når man trenger det, selv om man ikke kan skrive en doktorgrad på hvor intellektuelt tilfredstillende de er.
Det betyr ikke at man blir mer intelligent, at man skal "skrive en doktorgrad på hvor intellektuelt tilfredsstillende det er" eller noe sånt. Tullball og vås. Derimot kan man oppleve noe gjennom musikk. Man kan oppleve skjønnhet, energi (som hos The Core), smerte eller glede. Ved å oppleve slike ting kan vi bli kjent med oss selv, vi kan utdype vårt følelsesliv, vi kan møte sider ved livet vi ikke visste om. Dette kaller jeg å bli klok. Lære seg å leve. Og det handler mer om følelser enn om intellekt. Og det er slett ikke elitistisk eller snobbete.
Det gjør meg litt irritert at "arnehepp" hevder at et slikt syn innebærer at mennesker som ikke liker en viss type musikk har "lav intelligens". Selvfølgelig gjør det ikke det. Mennesker har forskjellig smak, forskjellige liv, forskjellige erfaringer, og derfor liker vi ikke den samme musikken. En plate noen opplever som full av smerte kan andre oppleve som hysterisk morsom. Ingen innehar "fasiten" når det gjelder musikk - hva som er bra eller dårlig, hva som gjør oss kloke og hva som er irrelevant. Men det er lov å kommunisere hva man selv opplever, og deretter lytte til hva andre sier - og slik kanskje utdype sin egen musikkopplevelse. Og kanskje forandre mening. Ved å lytte til hva andre sier har jeg oppdaget band som jeg tidligere trodde var uinteressante. Kanskje er det også noen som har oppdaget ny musikk etter anbefalinger fra meg. Det handler ikke om elitisme. Det handler ikke om "å være viktig". Det handler om musikkglede.