Genre:
Rock
Stiler:
Bluesrock
Spor:
Road Runner
Shame, Shame, Shame
Eyesight To The Blind
Baby, Please Don't Go
Never Loved A Girl
Back Back Train
You Gotta Move
The Grind
I'm Ready
Temperature
Stop Messin' Around
Jesus Is On The Main Line
Referanser:
The Rolling Stones
Johnny Winter
ZZ Top
Eric Clapton
Se også:
O, Yeah! - Ultimate Aerosmith Hits - Aerosmith (2002)
Old boys blues
Sleazy blue-o-rama - Bostonstyle! Rister i kroppen, kiler i smaksløkene, svinger som pokker.
Del på Facebook04.05.2004
Etter et hardkjør som knakk bandet midt i karrieren har Aerosmith siden slutten av 80-tallet klart å tilrøve seg stadig nye fans, samt behlde et ganske voksent publikum. Den siste strategien har sett ut til å være rockeballader. De siste 10-15 åra har hoveddelen av bandets singelhits vært ganske likelydende svisker, krydret med Steven Tylers liksomsensuelle hyling. En sikker formel som bringer penger i kassa.
Jeg var derfor litt spent når bandet skulle gi ut ei hel skive med gamle blueslåter. De siste åra har jeg nemlig ikke brydd meg nevneverdig om hva Tyler, Perry, Hamilton, Withford og Kramer har bedrevet. Kanskje har jeg vært uinteressert, kanskje har de vært uinteressante. Antageligvis begge deler.
Aerosmith er igjen et rock'n'roll band det svinger av. Dette er et bevis på at det går an å eldes med stil, uten å måtte prøve å høres übermoderne ut. Selv om jeg har holdt den seneste delen av bandets produksjon på en halv armlengdes avstand, tviler jeg på at man finner for mye av dette kaliberet der.
Moroa starter med Bo Diddleys Road Runner i en respektløst frisk utgave. Deretter veksler det mellom sløy blues og heftig rock. Høydepunktet for min del er You Gotta Move, som står i fare for å rive rockefoten min tvers av. Herlig, svett, drivende, rå rock'n'roll med Steven Tyler i storslag. Bandet har nå mer møkk under negla enn hva som har vært tilfelle siden dopdagene.
Joe Perry får også slippe til ved mikrofonen. På Back Back Train får han igang en skikkelig sumpete voodoo-stemning, som beveger seg kjølig nedover ryggraden min. Dette låter svært så sørstatsaktig, særlig med tanke på at det er levert av en gjeng halvgamle gubber fra Boston. Også på Stop Messin' Around viser han sin styrke som bluesartist. kanskje noe å satse på for alderdommen?
Thems tolkning av Baby, Please Don't Go er en gammel favoritt i mitt stereoanlegg. Aerosmiths versjon er ikke verst den heller, men har ikke helt den samme nerven. Desuten har Steven Tyler bestemt seg for å ralle upassende over gitarene.
En og annen middelmådighet finner man jo, men hovedsaklig er dette møkkete bluesrock det kan være vanskelig å sitte stille til. Deres egenkomponerte The Grind er blant skivas mer ordinære spor. Den kunne nok ha passa inn på mangt et Aerosmith-album, men kommer her litt i skyggen av bluestolkningene. Bandet har nemlig klart mesterstykket å blåse nytt liv i en og annen gammel godbit. Den akustiske gospelpregede Jesus Is On The Main Line er en perfekt avslutning på ei skive som igjen ga meg tro på gamle stadionrockere.
Honkin' On Bobo kommer antagelig ikke til å bli regna som et av bandets aller fremste album, men kan ha evnen til å få mange gamle fans til å glise breiere enn på lenge.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Videomix
Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet byr vi på et knippe ferske musikkvideoer i rødt, hvitt og blått.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp