Trøbbel

Bjørn Torske

CD (2001) - Tellé Records / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ingen röyk uten trøbbel

Det er vanskelig å stå imot en skive som åpner med en låt kalt Knekkebrød.

Av Tom-Erik Lønnerød

Del på Facebook15.11.2001

Bjørn Torske er tilbake på den norske rytmescenen med oppfølgeren til debuten Nedi Myra (1998). Tre år har gått og tromsøværinger med midlertidig oppholdstillatelse i Bergen har ført Norge frem som en av de hotteste leverandørene av intelligent dansemusikk. Torske har hatt den norske house- og technoscenen som sitt farvann en god stund og er som en real veteran å regne i klubblandskapet.

Trøbbel kommer ut bare noen små måneder etter at Röyksopp har sveipet over norsk radio, MTV og store deler av Europa med Melody A.M., og blir av mange satt i samme bås som herrene Brundtland og Berge. Kjøpelystne og nyfrelste chill-outere blir nok skuffet når de får Trøbbel i spilleren, for Torske er mer trøblete enn sine mer lyttervennlige kollegaer fra nord. Torske byr ikke på Eple og Poor Leno, men snarere en mer utforskende og utfordrende lek med rytmer som gir lytteren en snarlig opptur, for de som er ute etter mer enn et raskt fix.

Ballet åpner med den meget sære Knekkebrød og et sparsommelig lydbilde. Knasende og sprøtt som Wasa, mens rytmene hopper rundt deg og du dras sakte men sikkert inn i Bjørn Torskes forunderlige verden. Humor og vegring mot å ta ting alvorlig preger skiva, fra det egen-komponerte omslaget til låttitlene. Knekkebrød får en bass- og en melodilinje etter hvert, men ikke uten at Torske har lekt litt med konvensjonene først. Det lurer et smil bak enhver bassgang og sample, som gir skiva et skeivt og sjarmerende preg. Det er i stor grad bassen som er Torskes varemerke denne gangen, fra den hule bassen på Boble til den drivende, buldrebassen på Hard Trafikk. I mine ører er dette sporet den store vinneren, som vil fylle dansegulv herfra til Katmandu i lang tid. Den inneholder imponerende slagverk og glidende rytmeskift, side om side med et herlig synthriff, har låta alle de rette ingrediensene. En låt som varmer en nedkjølt sjel.

Innimellom de funky låtene gir Torske små stikk av mer eksperimentell art. Små gløtt inn i en ny side ved mannen, som er med på å gjøre skiva til en mer krevende helhet. Disse organiske innslagene gjør at Trøbbel blir mer variert og virker mindre gjennomprodusert enn forgjengeren, og milevis fra det iskalde uttrykket Torske hadde da han gav ut musikk under navnet Ismistik tidlig på 1990-tallet.

Etter hvert som langspilleren skrider frem blir det tøffere og tøffere å finne ut hva kilden til rytmesporet kan være. Torske må ha gravd dypt i slagverksamlingen for å skape effektene på låter som Møhlenpris. På dette sporet kommer også dub-musikeren Torske frem fra skapet. Dette er nye takter fra den kanten, og det kler ham godt. De varme og tunge rytmene som rir igjennom denne låta kan synes umulig å komme fra en kar som regner polarsirkelen for hjemme.

Rytmesporet på Maurenes Marsj høres ut som om det er hentet fra fortidens tv-spill, hvor handlingen forgikk på todimensjonale tennisbaner, hvor ballen var firkantet og spillerne var streker. Høres umiddelbart ikke særlig dansbart ut, men etter å ha vandret gjennom Torskes hode og maskineri kommer det ut i form av lekende funk som kiler dansefoten. På Oppi Ura dras vi inn i et dypere house og clubbing landskap à la det som dominerte forrige gang Torske dro ut på galeien. En tradisjonell houselåt dette her, hvor lag på lag med bass durer i vei under en syntetisk melodilinje. Et utpreget spinkelt rytmeomriss innleder neste spor, som pakkes på med varme keyboardriff og en tykk bass. Kanskje for å beskytte mot Vind & Regn, men definitivt et ufint brudd mellom to av de mest lyttervennlige låtene på albumet. For på Don't Push Me tar Torske oss ut på klubb igjen. Denne gangen til New York på en skikkelig discohouse-runde med transer, glitter og alt mulig!

Torbjørn Brundtland fra Röyksopp gir en hjelpende hånd på den avsluttende Westside Hotel. Igjen er det de dype rytmene som dominerer, med flere svevende strøk av keyboards. Det er lettvint å sammenlikne låta med det materialet som Röyksopp har levert i år - den står ikke så langt unna flere av låtene på Melody A.M., og er en sterk finale på et sært og rart album.

Skiva kommer ut på meget kredible Tellé Records i Bergen, som har opparbeidet seg en trofast tilhengerskare utenfor landets grenser. Torske har ikke markedsføringsmaskineriet i baken til å oppnå den suksessen Röyksopp har hatt, selv om det ikke nødvendigvis er målsetningen. I tillegg er det ikke til å komme forbi at Tellé Records har hatt et aldri så lite distribusjonsproblem tidligere, spesielt internasjonalt. Med lanseringen av Trøbbel håper jeg inderlig at Bergensgutta greier å få varene ut til flere enn den hardkokte kjernen av kjennere og utforskere.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: