cover

Mahogany Soul

Angie Stone

CD (2001) - J Records / Arista / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / R'n'B / Jazz / Lounge

Spor:
Soul Insurance
Brotha
Pissed Off
More Than A Woman
Snowflakes
Wish I Didn't Miss You
Easier Said Than Done
Bottles & Cans
The Ingredients Of Love
What U Dyin' For
Makings Of You (Interlude)
Mad Issues
If It Wasn't
20 Dollars
Life Goes On
The Heat (outro)
Time Of The Month (bonus track)

Referanser:
D'Angelo
Lauryn Hill
Prince

Vis flere data

Se også:
Unexpected - Angie Stone (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Katalysator

Angie Stone gir oss en lekker oppvisning i stødig og voksen old-school soul.

Det har blitt en virkelig fornøyelse å sende Angie Stones Mahogany Soul inn i spilleren. Til å begynne med virket den kjølig distansert, nesten påtatt utilgjengelig, og jeg begynte å lure på om Stone hadde sendt en ustekt kalkun ut på markedet. En stund inntok jeg verket fra en sofa på den andre siden av rommet, akkurat slik som man betrakter en fremmed og ubestemmelig person gjennom røyktåka i et festlokale. Er hun snill? Skal jeg presentere meg? Er hun interessert i å bli kjent? Hva er egentlig greia til denne dama? Men, det var bare fram til at jeg begynte å forstå at hun er en trivelig ertekrok, at hun krever respekt før hun slipper deg inn i de mykere delene av substansen, og at hun ikke er interessert i mer enn et vennskap. Og det er helt greit, slik har det blitt. I dag syns jeg det å lytte på Mahogany Soul er likeverdig med å lytte til en god venn legge ut om sin versjon av livet over bordet på en kaffebar.

De innvidde er nok allerede klar over at dette er Stones andre utgivelse på egne veier og under eget navn. Personlig falt jeg aldri for den førstefødte, Black Diamond fra 1999, eller; kanskje jeg ikke ga den en skikkelig sjanse til å bite fra seg? Dersom jeg likevel skal driste meg til å påkalle litt tynn husk for å gi en sammenligning, mener jeg at Mahogany Soul er hakket vassere, litt mer utagerende (i den grad man kan klassifisere Stone som en "prangende" artist) og så absolutt mer bredbent - i betydningen selvsikker. Ekstra gledelig er det å høre at denne selvsikkerheten forvaltes gjennom en majoritet av soul-numre som i stemning snarere refererer bakover mot den gamle skolen av soul-musikk enn til den kontemporære. Ikke dermed sagt at Stone er noen ny Gladys Knight, eller Aretha Franklin for den saks skyld. Til det spenner vokalregisteret og temperamentet for snevert til direkte sammenlikninger. Likhetene knytter seg snarere til tilbakelente vokalfraseringer, samt elementene av smooth og kjølig instrumentering, der en relativt utstrakt bruk av "jazz-akkorder" aldri skyver lydbildet bort fra pop-genren (hør på den lett Lauryn Hill-aktige Easier Said Than Done). En slags kvinnelig Burt Bacharach? Tja, hvorfor ikke!

Jeg brukte innledningsvis ordet "utilgjengelig", hvilket du sikkert allerede har gjennomskuet blir en sannhet med modifikasjoner i min vurdering av dette verket. Mahogany Soul er i mine ører et temmelig single-fritt område. Man kunne naturligvis ønske at flotte numre som Brotha og Wish I Didn't Miss You ville finne en plass der oppe blant Topp 10 under høsten 2001, men dette ville være naivt, ja beint fram utopisk med henblikk på hva man finner av dagens soul i salgsbarometrenes eliteskikt. Nei, la oss heller kose oss over at Stone har levert en sjeldent jevn plate der godbitene holder en høy (men lavmælt) kvalitet, uten at det på noen måte oppstår interne kamper om oppmerksomheten mellom låtene. Dersom noen likevel skulle sette en ladd hagle i nakken på meg og tvinge meg til å velge et favorittspor, måtte det bli Pissed Off: Når det er sagt, må jeg nok en gang poengtere at Stone - på tross av en "vulgær" tittel - også her velger å ta det kaldt, og å fremføre sitt potensielt støyende budskap med uknuselig ro. Ingen Kelis, med andre ord :-)

Mahogany Soul viser en svært voksen artist som evner å holde en artistisk identitet uten å trekke for mange veksler på fortid eller samtid. Tidligere samarbeidspartnere og storheter som D'Angelo og Lenny Kravitz holdes denne gang fullstendig utenfor produksjonen, til fordel for et nærere samarbeid med den for meg ukjente produsenten Eran Tabib. Til sammen bidrar mellom 30 og 40 musikere, låtskrivere og produsenter på denne utgivelsen, men det homogene lydbildet vitner om at Stone har klart å styre premissene med en vennlig jernhånd og at hun således har endt opp med en plate som i helhet kan tilskrives hennes eget talent og identitet. Hun er kanskje ikke like heldig med absolutt alle låtene: Mad Issues og Makings Of You blir i mine ører litt for glossy à la R. Kelly, mens What U Dyin' For trekker veksler på Eves diltesoul (les: Let Me Blow Ya Mind). Spiller uansett ingen trille; de påfølgende sporene trekker deg raskt tilbake i grunnstemninga, og dersom du ikke allerede har forstått det er det et meget behagelig sted å være.

Det kanskje aller kuleste med Angie Stone er at hun ikke stiller seg i veien og distraherer følelseslivet, slik mange andre av genrens divaer har en larmende tendens til å gjøre via ekshibisjonistiske videoer, yndige stumpevrikk, billig søtladen hvisking og/eller voldsomme vokalornamenteringer. Med Angie i spilleren, den riktige dimminga på lyset og en god brei sofa er sjansen større for at du får øya ytterligere opp for den du allerede har i armkroken. DET er det vi kaller en skikkelig katalysator!

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Suicide - American Supreme

(Blast First / Mute)

Suicide er endelig tilbake, og legger det amerikanske imperiet på skafottet.

Flere:

The Shins - Wincing The Night Away
Side Brok - Høge Brelle