cover

Kingdom of Rust

Doves

CD (2009) - Heavenly / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Britpop / Drømmepop / Folk / Space rock / Bluesrock

Spor:
Jetstream
Kingdom of Rust
The Outsiders
Winter Hill
10:03
The Greatest Denier
Birds Flew Backwards
Spellbound
Compulsion
House of Mirrors
Lifelines

Referanser:
White Lies
Elbow
The Verve
Spiritualized

Vis flere data

Se også:
The Last Broadcast - Doves (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


En myk energibombe

Manchester-bandets fjerde album er både modent og spenstig, og en svært behagelig affære.

Doves er et lite paradoks innen musikkbransjen. De når topplasseringer i hytt og pine hver gang de gir ut ei plate, men de blir straks offer for en slags massedemens og stjernestatusen de har opparbeidet seg svinner hen rimelig fort. Det virker som om de sliter med å være for ukjent til å være populære rockestjerner og for populære til å være kult undergrunnsband. Mulig de som tilsynelatende forvirra og gamle rockere har et lite imageproblem de bør ta fatt i?

For ikke kortere tid siden enn 2005 ga de ut sin forrige plate, Some Cities, som fikk gode kritikker og solgte bra – slik som jo er Doves-standard. Nå sent i vår kom Kingdom of Rust og hva i alle dager de gjorde i mellomtiden skal jeg unngå å spekulere i. Faktum er at det er en god plate som har satt sitt preg på platesommeren – et preg med mange utgangspunkter.

For musikalsk sett er Kingdom of Rust overraskende variert. Man får litt inntrykk av Doves som om de er et gammelt, slitent rockeband, som sliter litt med de gode ideene. Dette er faktisk ikke tilfelle. Man kan høre innflytelse fra overalt i musikkverdenen. Albumåpneren Jet Stream er en energisk og harmonisk spacerock-perle, samtidig som man kan høre godt deres fortid som dance- og house-musikere i bandet Sub Sub, da låten bygger seg opp etter de samme prinsipp som den elektroniske dansemusikken. Og nemlig - straks etter Jet Stream er overstått, får vi tittelsporet. Plutselig befinner vi oss i en spaghettiwestern etter god Ennio Morricone-standard med sin kjappe gitarplukking og den velkjente bassgangen som går opp-ned-opp-ned i takten til marsjtrommer. Selvsagt gjemt under teppet av Doves' egen særegenhet.

Andre ganger går det rett fra energisk stadionrock i sangen The Greatest Denier til myk, sårbart og akustisk i den grasiøse Birds Flew Backwards som også inneholder et vakkert arrangement av strykere. Det er absolutt ikke ulikt Fleet Foxes, og derfra er det ikke langt til Compulsion, som plutselig er ren og skjær funky disco. Etter dette får vi et display av aggressiv bluesrock med solid nerve, i gata til Deep Purple, med House of Mirrors.

Nei, du må ikke få inntrykket av at dette er en av de indieplatene med schizofrent sound som går innom alt som er i musikkverden og du ikke aner hva for slags musikk de egentlig lager. For her er det definitivt forskjell i sound og stil. Doves er helt klart et ganske enkelt rockeband, og de høres ut som et ganske enkelt rockeband. De er derimot en kreativ gjeng; alle de vanvittige påfunnene deres og stilartleking fungerer som et skikkelig spicy krydder på toppen av det hele. Det hever nivået på denne plata betraktelig.

Men om jeg skal gi en beskrivelse av en så variert skive i ett ord føler jeg for å si feelgood. Til tross for at den veldig ofte har en masse energi, og selv om den av og til kan være litt mer i det melankolske hjørnet eller i det minste ha en anelse dyster undertone innimellom, så er den positiv og oppløftende. Innimellom kan det være okay å hive seg på senga og slappe av til Kingdom of Rust, og det er neppe noen dårlig ide.

Det er nok et litt uheldig valg av albumtittel, "Kingdom of Rust", men jeg vil si det har noe for seg. Det er ikke snakk om at musikken er uoriginal og lite engasjerende. Det er heller ikke snakk om et band som liker å dvele rundt gamle og bedre dager. Ja, gamle er de så absolutt; de har vært i bransjen en stund, og vi kan jo høre en tydelig modenhet i musikken deres. Når de samtidig som å være modne også kan være så spenstige så er det ingen tvil at frasen i albumtittelen absolutt fortjener en tydelig positiv klang. De er nemlig gamle, og de er kanskje ikke unge og kule nok til å være superstjerner, men de digger å lage musikk og de gjør akkurat det de vil - og resultatet er nærmest glimrende!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo