cover

Rivulets

Rivulets

CD (2001) - Chairkickers' Union / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Slowcore / Sadcore / Akustisk / Alternativ

Spor:
Creased
Tightrope
Swans
Four Weeks
Past Life
Barreling Towards Nowhere Like There's No Tomorrow
How Who
Stead
Lacklustre

Referanser:
Low
Songs: Ohia
Codeine

Vis flere data

Se også:
Thank You Reykjavik - Rivulets (2002)
Debridement - Rivulets (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Liten bekk gjør musikk stor

Ambrosiansk sang fra Duluths bredder, som får god hjelp fra Low på sin debut.

Rivulets er et ord man ikke benytter så ofte, og betyr visst noe sånt som liten elv eller bekk. Det betyr også Nathan Amundson, en mann med en gudbenådet smånervøs, sjelfull stemme som vil krype langt inn under huden din - og bli der en god stund. Han er hovedperson i Rivulets, som på sin debutplate har reist noen mil nordover prærien til Duluth (han er fra Minneapolis), og spilt inn låter sammen med blant andre Alan Sparhawk og Mimi Parker fra Low. Sparhawk står for det tekniske arbeidet på sedvanlig minimalistisk vis, og Chair Kickers' Union er Lows eget plateselskap. Linken er dermed tydelig nok, men selv om Amundson definitivt deler et musikalsk slektskap med Low, imponerer han stort med en egneartet og fantastisk vakker plate som står for seg selv, og plasserer ham som et meget spennende navn innen den mer ambiente delen av folkscenen. Rivulets har forøvrig knyttet seg opp til det norske kollektivet Origami Republika, og det bør være lov til å håpe at det kan bidra til å trekke dem hitover så snart som mulig.

Ingen av de ni sporene på debuten beveger seg særlig over marsjfart, og til tross for ganske variert instrumentering er det de hvite, lydløse flekkene i lydbildet som binder låtene sammen. Stille og varsom tråkkes det, men gledelig nok forsvinner aldri melodiene ut av fokus. Det er ikke alle som klarer å spille så sakte og med så lavt volum, og samtidig få det til å høres både sammenhengende og fyldig ut. Med akustisk gitar som nærmeste ledsager kan Rivulets minne om et mer stillferdig Songs:Ohia, et Labradford med vokal, eller Low på The Curtain Hits the Casts mest intense øyeblikk.

Den nakne og klare produksjonen fungerer svært effektfullt til Rivulets låter. Det er nesten så man kan forestille seg at studio er en mørklagt katedral. Rommet forstørrer den minste hvisken, og bærer stemmen naturlig opp til galleriet, hvor ekkoet fanges varsomt opp av et lydhørt orkester før det slippes ned igjen sammen med fjærlette påstryk fra en gitar, xylofon eller ukulele som sammen forsvinner langt inn i vinternatten. Under slike forhold er det rett og slett ikke plass til overflødige elementer. Det blir unaturlig å trekke frem enkeltlåter fra et album hvor helheten er overskyggende, men Barrelling... er med sin melankolske optigan-solo og Mimi Parkers korsang, laget av samme stoff som gjør folk religiøse.

Hvis Low og Rivulets er jevne representanter for mentaliteten i Duluth, så må det være en tung plass å leve. Undertegnede husker selv byen som et særdeles grått og vått sted, hvor regnet på land praktisk talt gikk i ett med dominerende Lake Superior. Rivulets er ingen innsjø, men som bekk tilhører de den livsnødvendige grunnkilden. De klarer å fange opp en trist, ensom følelse, og som avslutningstekst kan det derfor være på sin befriende plass å minnes Proctor Knott. Politikeren fra Kentucky holdt i forbindelse med jernbane-spørsmålet i 1871 en berømt kongresstale, som på mange måter kan fungere som en slags beskrivelse av Rivulets anno 2001:

"Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel's whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! 'Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks."

Vis meg den stortingsrepresentant som våger å ta like grandiose ord i sin munn under neste NSB-debatt. Det blir like vanskelig som å finne en så vellykket utgivelse som platen du snart bør holde i hånden din.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


When - Trippy Happy

(Jester)

Psykedelisk pop kan aldri bli mer trippy happy enn Trippy Happy – Lars Pedersen er ute med et mesterverk.

Flere:

Kid Loco - Kill Your Darlings
Suicide - American Supreme