cover

Upon the Stars

Kip Boardman

CD (2002) - Ridisculous Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Country / Jazz / Americana

Spor:
Upon the stars
Bottom Line
Edendale
Andalusia
Remember to Breathe
Already Late
Words Will Come
Waterfall
A Song for Agnes

Referanser:
Willie Nelson
The Band
The Jayhawks
Jesse Harris

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Forfriskende debut

Westerninspirert Los Angeles-bassist leverer varene.

Av og til blir jeg ekstremt lei av platebransjens trang til å hype nye band. Med budsjett tilsvarende et lite afrikansk land dukker den ene supergruppen opp etter den andre. De gangene hypen faktisk er berettiget, hører med til unntakene. Derfor er det forfriskende å tenke på at det finnes artister som Kip Boardman.

Boardman har i en årrekke vært en ettertraktet bassist i musikkmiljøet i Los Angeles, uten at karrieren hans har tatt helt av. Han har bidratt som studiomusiker på plater av blant andre Randy Weeks og Mike Stinson, og det i seg selv er kanskje ikke all verden å vise til. Men så dukker plutselig denne vidunderlige platen opp.

Behagelige harmonier, kompetent traktering av instrumenter og et overbevisende låtmateriale er stikkord. Platen er spilt inn i huset hans i Echo Park i Los Angeles med Charlie McGovern bak spakene. Husbandet har bestått av Tony Gilkyson på gitar og den eminente perkusjonisten Don Heffington (Jayhawks, Victoria Williams). Boardman selv spiller bass, piano og synger. I tillegg har de samlet resten av venneflokken som bidrar med pedal steel, dobro, trompet, cello og trekkspill. Det låter ekte og rent, og det er noe herlig uanstrengt og upretensiøst over måten bandet spiller på.

Boardman befinner seg i et segment av musikkverdenen som etter hvert har blitt overbefolket av dyktige artister. Det kreves mer og mer for å heve seg over den gemene hop, men det klarer Boardman på mesterlig vis. Albumet er en salig blanding av country, rock, jazz og whatnot, men uten at det låter oppstykket. Låtene er hver for seg sterke, og sammen danner de en uimotståelig helhet.

Tenk deg at The Band og Willie Nelson har samlet seg rundt et leirbål på den amerikanske prærien på 70-tallet. Uten tequila i feltflasken. De spiller inn låtene sine, og leverer kassetten videre til Mark Olson og Gary Louris på begynnelsen av 90-tallet. De tilfører litt av den gromme Jayhawks-lyden vi kjenner aller best fra Hollywood Town Hall, og sender så en CD videre til år 2000. Der stumper Norah Jones og kumpan Jesse Harris over skiven, og velger å tilføre litt rytmer og beats best kjent fra jazzens verden. Dette kunne vært historien om Upon the Stars.

De fleste tekstene tar for seg kjærlighetens lunefulle vesen. De er interessante, hverdagslige betraktninger fra en ung manns ståsted uten at det blir sukkersøtt og klisjéaktig av den grunn. Boardman er nok ingen stor vokalist, men at sangene blir fremført med hans lyse og spinkle stemme gir dem en personlighet og egenart som kler dem godt.

Piano og gitar er bærende instrumenter på platen. Der er flere sarte ballader, og spesielt Words Will Come med sin enkle pianogang og flotte koring er et godt eksempel. En annen låt som skiller seg ut er den Jayhawks-aktige rockeren Bottom Line. Den kunne gått rett inn som første singel fra både Tomorrow the Green Grass og allerede nevnte Hollywood Town Hall. Already Late høres ut som Norah Jones på countrypiller, og er et annet høydepunkt. Også her er koringen med på å prege låten.

Alle låtene holder et høyt nivå, og viser at Boardman er en låtskriver å regne med. Likevel savner jeg et par diamanter inne blant alle disse mørkerøde rubinene. En sang eller to som skinner litt sterkere og litt klarere enn de andre. Diamanter varer jo som kjent evig. Rubiner, derimot, er jeg ikke helt sikker på. Men jeg er sikker på at jeg kommer til å synes at de ni rubinene på denne platen fremdeles er ganske fine når jeg finner dem frem igjen om 10 år.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Funeral Diner - The Underdark

(Alone Records)

Med The Underdark har emosjonell hardcore fått sin Sgt Pepper!

Flere:

Falsobordone - Fikon, Fiddlor och Finlir
Wire - Red Barked Tree