Genre:
Pop
Stiler:
Singer/songwriter / Poprock / Akustisk / Alternativ / Kammerpop / Orkesterpop
Spor:
What Have I Done
Damaged Ones
Terrified
Let It Rain
My Heart Still Beats for You
No I Don't Remember
Summer Rain
Losing You
Off the Road
Black Sunday Afternoon
Referanser:
Ane Brun
Sophie Zelmani
Hello Saferide
The Velvet Underground
Rufus Wainwright
Se også:
Separation Road - Anna Ternheim
(2006)
Livet er mørkt og kaldt...
Anna Ternheim er her med sitt tredje album. Det er blekt og inntrengende, og ikke minst filmatisk.
Del på Facebook01.12.2008
Det går ei bleik jente mellom de høye, høye husene. Den gråe betongen er overveldende, regnet pøser ned, og Annas tanker er fulle av ømt raseri og sorg.
Anna Ternheim har sluppet sitt tredje album; Leaving on a Mayday. Debuten hennes står fortsatt som en bauta i platesamlinga mi; den lekne arrangeringa og Ternheims inntrengende vokal både grep og imponerte meg. Og hun var trist, mollstemt. Nå er hun her igjen, om mulig enda tristere. Albumet er bleikt, røsten resignert, fjern, men inntrengende. Hun mener hvert eneste ord; hver frase.
Strykere og perkusjon var det to første ordene som festet seg etter å ha hørt det nye albumet. Og det er nettopp disse to elementene, sammen med Ternheims stemme, som preger den første delen av skiva. Den er delt inn som en god, gammeldags LP. Den første sida er preget av store arrangementer, med utstrakt bruk av et stort stryke-ensemble, sammen med orkestral perkusjon og piano, og kanskje en støyende gitar i bakgrunnen. Fraværet av det ellers så bærende elementet i singer/songwriter-sjangeren, den akustiske gitaren, er påfallende fraværende. Men det fungerer godt, gjennom nennsomme arrangementer som låter intime selv om det er et stort antall musikere i sving. Åpningen What Have I Done er et av mine favorittspor. Kort og enkel med et drivende godt kontrabassriff, maler Ternheim sammen med strykerne blasse, bleke, men dyptfølte emosjoner.
I hope you feel the way I do
I hope you give yourself up too
I'm damned to feel the way I do
What have I done to fall so hard for you
Den andre siden, eller fra spor sju og utover skifter preget, spesielt besetningsmessig, minner mer om den Ternheim vi kjenner fra før, og Losing You er det nærmeste en kommer en singel på dette albumet, med Sonic Youths Steve Shelley svært aktiv bak trommene. Dette, sammen med et smittende kor, gjør dette til en oppløftende låt, selv om ikke teksten akkurat er det.
Omslaget er en god indikasjon på stemningen som gjennomsyrer Leaving on a Mayday. De svarthvite, naivistiske fotografiene fra et vinterkledd bylandskap skaper for meg assosiasjoner til svenske filmskapere; Roy Andersson og Ingmar Bergman. Der de i sine filmer skaper sortunge, stilfulle tablåer over virkeligheten, føler jeg at Anna Ternheim driver med noe av de samme på dette albumet, og jeg synes hun lykkes godt. Som pop-album er det kanskje ikke noen sprudlende, oppløftende affære, men som et dokument over et Sverige gjennom Annas øyne er det svært vellykket.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Videomix
Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet byr vi på et knippe ferske musikkvideoer i rødt, hvitt og blått.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp