cover

Mercury

Longview (UK)

CD (2003) - Warner Music / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock

Spor:
Further
Can't Explain
Electricity
When You Sleep
If You Asked
I Would
Nowhere
Falling For You
Falling Without You
Still
Will You Wait Here
This Is

Referanser:
Coldplay
Saybia
Starsailor
Creed
The Boo Radleys
Embrace (UK)

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Tynt skogseventyr

Jeg gikk en tur på stien og ignorerte Robert Frost helt til jeg møtte meg selv og alle andre i døra. Et studium i tilværelsens uutholdelige letthet.

Det jaktes stadig på den ultimate "indiepopskiva". Skiva hvor de klassiske rockgitarene i parløp med popformelen skal danne plattformen for et uttrykk der sterke melodier og melankoli kombineres, og lytteren etterlates som en våt flekk i stresslessen. En sammensetting av tre til fem minutters små universer der den evige hjerte/smerte-tematikken, eventuelt den eksistensielle angsten plasseres i et kontant, direkte og allmenntilgjengelig relieff. Pop så følelsesmettet og stemningbesettende at man i en elegant bro eller i et drivende refreng kan tro at musikken er selve livet - ja, om ikke større enn livet. Vi sier hei til Longview.

Disse fire manchesterianerne, med vokalist og låtskriver Rob McVey i sentrum, er sannelig ikke redde for å vandre på oppgåtte stier. Jeg formelig ser dem dilte etter Coldplay der inne i skauen. Hvert trinn nøye vurdert for å unngå å tråkke i små ubehagelige hull og kulper som ligger og lurer uregelmessig i de gressløse og bruntørre slyngene. Jeg skulle nesten ønske de hadde ramlet ned i et av dem. Kanskje en liten runde i en sånn "tenkeboks" kunne fått dem til å vurdere om de ikke burde ha tatt en annen vei. Hvis de hadde klart å kikke litt lenger inn mellom barnålene (ironisk med tanke på bandnavnet, ikke sant?), ville de muligens sett at Coldplay bare er ett av utallige europeiske band som i disse dager går manngard etter et uttrykk som Teenage Fanclub, The Wedding Present og The Boo Radleys gravde ned der inne i skauen like etter at klokka viste 1990. Kanskje hadde de endog oppdaget at et band ved navn Radiohead tok en liten røykepause i letearbeidet, og fant gullkorn som The Bends (1995) og OK Computer (1997) bare noen skritt unna denne stien.

Men nei, Longview syns tydeligvis at denne stien, som altmer begynner å likne en skogsbilvei, er så spennende at det de finner er verdt en aldri så liten dokumentasjon på skive. Det mest konstruktive de har oppdrevet av tankegods her er å oppsøke produsent Rick Parasher (Pearl Jam, Alice In Chains, m.fl.), angivelig for å tilføre bandet et tyngre og røffere uttrykk. Manchester-dialekten må imidlertid ha vært vanskelig å forstå for en stakkars vestkantsamerikaner. Der Longview i ungdommelig ekstase har ropt navn som Coldplay, Travis og Embrace (Åh, kjære!), har Parasher hørt Creed, Train og Nickleback. Mercurys lydbilde bytter således, på jevnt og uspennende vis, filer mellom britiske og amerikanske tre-felts motorveier. Lyden er med andre ord meget god, men samtidig fullstendig uten spenning og eksperimentelle elementer. For å si det med Mark Knopfler: "Six lanes of traffic, three lanes moving slow."

Det begynner imidlertid ganske bra. Åpningssporene Further og Can't Explain inngir i de første gjennomlyttingene et inntrykk av at Longview i det minste skal dra i land et hederlig album i det britiske cleanpop-segmentet. Instrumenteringen er klassisk Coldplay (Begynner du å bli lei av den referansen nå? Hva tror du jeg er?!): Drivet er grunnlagt i akustiske gitarer, med vekselvis ornamenterende og snille powerchorder fra el-gitarer som garnering. Bass og trommer pumper vokal og gitarer stabilt inn i det pompøse, og innimellom slenger de inn litt koselige pianolinjer - det er jo ikke bare gitarpop heller, lissom.

Allerede på Electricity begynner det imidlertid å lukte årntlig svidde ugler i mosen. Låta høres ut som et comeback-forsøk fra Embrace, komplett med Rob McVeys etterapning av Danny McNamaras urkjedelige og overfraserende stemme. Med When You Sleep er det på sin side spøkelset av The Boo Radleys som vekkes til live - men dessverre inkarnasjonen som kjedet seg som verst bak mikkene med Kingsize (1998). IKKE bra. Hva mangler? En ballade kanskje? Hey, her får du to til prisen av en. Først kjedes vi til døde med standardleveringen av standardballaden If You Asked. I det überfølsomme oppspillet til I Would er vi enda tydeligere tilbake til Coldplay igjen (Åh, Gud!), og så er det hele sulamitten om igjen. De siste seks sporene trenger ikke å kommenteres - du kan heller lese de to siste avsnittene om igjen og bytte ut låttitlene ved anledning.

Normalt pleier en anmeldelse av debutplater å rundes av med meldinger av typen "lovende, men...", "når de bare får noen skiver på baken kan vi nok vente oss noe stort fra dette bandet...", etc. I Longviews tilfelle er det fullstendig bortkastet. For alt hva min signatur er verdt som referanse for deg og dine musikkvalg: Styr unna denne skiva! Det finnes ikke redningsplanker, det finnes ikke livbøyer, det finnes ikke håp. Kjøp heller Coldplays Parachutes en gang til - jeg garanterer at selv det vil gi deg mer spenning enn Mercury.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo