The Intercontinentals

Bill Frisell

CD (2003) - Nonesuch / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Remember...

Prøver jazzgitarist- legenden Bill Frisell å lage interkontinental americana på sin nyeste plate?

Av Dag Erik Asbjørnsen

Del på Facebook01.07.2003

Bill Frisell ble først kjent blant mange norske jazz-entusiaster da han spilte gitar under Arild Andersens Molde-konsert i 1981. Frisell utgav deretter sitt ECM-album In Line (1982) og har deretter gradvis vokst seg til stadig større berømmelse. Listen over musikere Frisell har samarbeidet med i årenes løp er imponerende og inkluderer Eberhard Weber, Jan Garbarek, Billy Hart, Paul Motian, Marianne Faithfull, Allen Ginsberg, John Zorn, Don Byron, Jeff Buckley, Ginger Baker, Paul Bley, Gavin Bryars, David Sylvian, Laurie Anderson og Norah Jones.

Forrige utgivelse, The Willies (2002), var en reise bakover til Leadbelly og tradisjonell amerikansk musikk sammen med Danny Barnes og Keith Lowe. Denne gangen skifter Frisell mannskap og legger ut på en interkontinental reise sammen med fem andre bereiste musikere. Brasilianske Vinicius Cantuaria var på 60- og 70-tallet med i rockegruppa O Terco (sjekk ut gamle album med disse, dette er bra saker!) og har i årenes løp arbeidet med nasjonale legender som Gilberto Gil, Tom Ze og Caetano Veloso. Greske Christos Govetas har spilt oud og bouzouki siden 70-tallet i diverse orkestre, Jenny Scheinman spiller fiolin og har studert jødisk musikk en årrekke og Sidiki Camara kommer fra Mali og spiller djembe og calabash. Slidegitaristen Greg Leisz har en merittliste som kan måle seg med Frissels egen. Han har jobbet sammen med bl.a. Grant Lee Buffalo, Velvet Crush, Dwight Yoakam, Tom Russell, Dave Alvin, Ryan Adams, Fiona Apple, Beck, Marshall Crenshaw, K.D. Lang, Sheryl Crow, Joe Cocker, Tracy Chapman og Robbie Williams.

På denne bakgrunnen må det være riktig å kalle innholdet på The Intercontinentals for verdensmusikk. Det meste er lett flytende instrumentalmusikk i lavt tempo med gjentatte rytmemønstre der oud og fiolin diskret blander seg med slide gitar og Frisells egen varsomme klimpring. Han framstår her som en krysning mellom Ry Cooder og Robert Fripp som tapper flytende varmt gull fra sine amerikanske røtter med et kjølig, behersket og tålmodig intellekt. Dette er imidlertid samtidig en demokratisk plate der alle medvirkende får omtrent like mye plass. Ingrediensene fra flere kontinenter blir finmost til det blir en ensartet masse som kan spises både med og uten gebiss. En del av materialet blir litt tannløst og søvndyssende uten at jeg tror dette var meningen. Folkemusikk fra Brasil, Hellas og Mali kjennetegnes tradisjonelt av mer drivende rytmer og sprudlende melodier enn det som er tilfellet her. Procissao og Yala har derimot klarere melodikk og framstår som definitive høydepunkter. Betegnende nok er disse ikke skrevet av Frisell selv, men av henholdsvis Gilberto Gil og Christos Govetas.

Bill Frisell setter dermed ikke noen nye standarder for verdensmusikken men gir deg en behagelig og rekreerende time med lune, post-senile minner og inntrykk fra en jorda rundt tur for lenge siden der tid og sted nå har en tendens til å bli blandet sammen.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: