cover

Fading Trails

Magnolia Electric Co.

CD (2006) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Out of the blues, into the blue

Ni låter hentet fra fire innspillingssteder. Molina skuffer aldri, men Fading Trails er heller ikke noe nytt mesterverk fra denne kanten.

Fading Trails er mer enn bare en ny studioplate fra Magnolia Electric Co. Den er innspilt med ulike besetninger fra fire ulike settinger: Med Steve Albini i Chicago, David Lowery (Camper van Beethoven) i Sound of Music i Richmond, Virgina, en i Sun Studios, Memphis og en session alene hjemme hos Molina selv i Chicago. Disse går under navnene Nashville Moon, Black Ram, Sun Studios og Shohola, der de to første i hvert fall var planlagt som enkeltstående utgivelser for en tid tilbake. Hva som skjer med disse nå vet jeg ikke. Det er heller ikke gjort klart hvilke låter som er hentet fra hvilke opptak på min utgave. Det hadde ikke vært meg imot om alle hadde kommet som egne skiver, men enn så lenge får vi ta til takke med denne "samlingen" som spriker fra fyldige studioinnspillinger (Talk to Me Devil, Again) til mer spartanske hjemmeopptak (Steady Now).

Det er uansett en umiskjennelig følelse av Magnolias kompani over alle disse ni sporene, med vokalist og låtskriver Jason Molina i naturlig sentrum. Med sine tre første plater under dette navnet vendte han seg bort fra den ensomme stilen til Songs: Ohia til fordel for et mer potent bandformat, med røtter i 70-talls kraftrock, sørstatene og country. What Comes After the Blues (2005) var en noe blek utgivelse, men holdt sammen i en dempet, helhetlig tone. Fading Trails er heller ingen kraftsalve av dimensjoner.

I et nylig intervu med Chicago Reader fortalte Jason Molina om litt av de ytre omstendighetene rundt sine siste innspillinger, som kanskje kan forklare noe av sluttresultatet her. De var nemlig preget av død og fordervelse både blant bekjente og i nær familie. The Black Ram skal være særlig farget av beskjeden om morens plutselige hjerteinfarkt. Siden det var umulig å skaffe et fly samme kvelden valgte Lowery/Molina å fortsette innspillingen den natten. Steve Albini ble særlig hardt rammet under det som skulle bli Nashville Moon, da en bilulykke drepte tre av hans venner, blant andre Silkworms Michael Dahlquist. For en som i utgangspunktet ikke skriver så muntre viser, så sier det seg selv hva slike ting fører med seg.

Månen er det gjentagende tema denne gangen (også), et bilde som går igjen på nesten alle låtene og som understreker hvilken mental tid på døgnet vi befinner oss. Sammen med ulver, polarstjernen, sorrow & loss, fugler, spøkelser og djevler er det ikke tvil om hvem som holder pennen. Jeg sliter dog med å få den store skjelven av tekstene slik jeg har opplevd det tidligere.

Fading Trails åpner riktignok med to meget lovende spor: Don't Fade On Me er klassisk Magnolia, en sugende mid-tempo countryrocker som raskt griper tak, seig og rufsete med gitarsolo og et refreng det går an å hytte til. Montgomery har de samme kvalitetene, skjønt det er vanskelig å tilgi det faktum at den toner ut etter snaue to minutter. Sammen med Lonesome Valley høres dette trekløveret ut som Albini-materiale, og er den beste delen av platen. For det blir noe halvhjertet over platen som helhet. Hver enkelt låt er bra, men de virker løsrevet fra en overordnet sammenheng, og Fading Trails faller litt mellom to stoler. Den bærer ikke kraften til Magnolias første skiver, og den har ikke den barberte nerven til Songs: Ohia eller Molinas soloplater. Med bare ni låter som klokker inn på godt under halvtimen, der flere er ganske anonyme, må jeg dessverre konkludere med en liten skuffelse denne gangen. Men så forventes det da også litt ekstra fra denne kanten.

Neste gang håper jeg Molina holder seg til kun én session pr. plate, og heller gir ut tre ganger så mange plater i året.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Watch - Vacuum

(Lizard)

Førsteklasses progrock som svinger fra det skjønneste og mest henrivende vakre til de mørkeste og mest skremmende understrømmene i følelsesregisteret.

Flere:

When - Trippy Happy
Joe Henry - Tiny Voices