Genre:
Rock
Stiler:
Industriell metall
Spor:
Tongues
Blitzkrieg
Motherzone
Cyanide
Greatest Fight on Earth
Play God
Trinity Fields
The Last Ammunition
Virtue to Vice
Death in Vogue
Termination Bliss
Referanser:
The Kovenant
Rammstein
Clawfinger
Marilyn Manson
Se også:
Synthetic Generation - Deathstars (2002)
Syntetisk svensk blikkenslagermetall
Om du liker Rammstein og Marilyn Manson er svenske Deathstars kanskje noe for deg.
Del på Facebook31.05.2006
Termination Bliss er svenske Deathstars' andre album. Bandet består av medlemmer fra blant andre Dissection og Swordmaster, og har etter sigende toppet lister i både Sverige og Tyskland, laget musikk til Hollywood-filmer og blitt kjeppjaget fra ymse TV-stasjoner...
Listetilværelsen har tydeligvis gitt mersmak, for her finner vi elleve låter som i bunn og grunn låter fullstendig likt. Termination Bliss er et album fullstendig blottet for originalitet, og variasjonen glimrer med sitt fravær.
De to første låtene på skiva, henholdsvis titulert Tongues og Blitzkrieg, er helt greie, men utover i skiva føler jeg at jeg hører de samme greiene om og om igjen. Gitaristen lirer av seg de samme riffene og akkordskiftene låt etter låt, og de erketypiske cybersynth-lydene brer seg over rytmeseksjonen som et grått skydekke på 17. mai. Dog er det tilløp til noen brukbare partier hist og pist, men alt i alt blir dette dessverre både innholdsløst og anonymt.
Produksjons- og stilmessig låter Deathstars temmelig likt det The Kovenant har gjort de siste åra. Der sistnevnte tillater seg å eksperimentere med beats og samples, i tillegg til en ørliten gitarsolo i ny og ne, fremstår svenskene som litt mindre "lekne", og de kjører sitt eget pliktløp uten å vike fra det en tomme.
Om du er fan av Marilyn Manson er nok Termination Bliss ei skive du vil investere i. For alle oss andre blir dette lite interessant.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Videomix
Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet byr vi på et knippe ferske musikkvideoer i rødt, hvitt og blått.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
når du sier at plata er "fullstendig blottet for originalitet, og variasjonen glimrer med sitt fravær", kan du nesten ikke sammenligne med Marilyn Manson. En artist med en mer variert diskografi er sjelden i metal-sjangeren.
Fra industripunk (Portrait of an American Family) til goth-industrial (Antichrist Superstar) til 70-talls glamrock (Mechanical Animals) til heavy metal (Holy Wood) og til europeisk synth-industrial (The Golden Age of Grotesque). Nå ligger jo riktignok industrial-elementet over det meste, men å påstå at Marilyn Manson fans garantert vil like noe som er "fullstendig blottet for originalitet", er litt "out there", for å si det sånn. Å sette MM i samme bås som Rammstein blir også feil. Rammstein har jo bare en sang, for å sette det på spissen.
Du bør kanskje vite litt mer før du namedropper artister på denne måten...
Flott at du har dine meninger og syn på MM. Men du må respektere at denne anmeldelsen er basert på egne opplevelser av skiva. Ikke alle liker det du liker, skjønner du. :)
Helt greit at du ikke liker Marilyn Manson, men når du refererer til andre band i en plateanmeldelse, bør du være helt sikker på at referansene holder vann. Husk at du skriver for andre!
For øvrig er jeg enig i at både Rammstein og Deathstars ikke er særlig originale.
Here we go again.... Jeg mener MM er et godt referanseband til Deathstars, og du må gjerne være uenig. Om jeg liker MM eller ikke spiller ingen rolle. Hvilken stil de våget seg inn på på f.eks. Antichrist-albumet er fullstendig irrelevant, når det er musikkens retning generelt som betyr noe. Jeg nevnte MM som referanse basert på min generelle oppfatning av bandets musikk. Case closed.
Merkelig at man bare henger seg opp i likhetene med The Kovenant og Rammstein. Jeg hører da også klare paralleller til Paradise Lost, Type o Negative og Sisters of Mercy. Termination Bliss er på ingen måte orginalt, men i pur nostalgi og gjennsynsglede har jeg hørt på albumet igjen og igjen. Det er herlig å høre litt gothmusikk igjen, selv om de på ingen måte bidrar med noe nytt.