Burn the Maps

The Frames

CD (2005) - Anti / Epitaph / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Personality Crisis

Ujevn og identitetsløs, men helt grei plate fra irske The Frames.

Av Edvard Eriksen

Del på Facebook28.03.2005

Irske The Frames har i løpet av en 15 år lang karriere hatt god tid til å skape sin egen identitet. Uten inngående kjennskap til bandets øvrige katalog, kan undertegnede likevel ikke si at de med Burn the Maps i så måte har lykkes. Til tross for et knippe gode låter, er det vanskelig å nekte for at The Frames er relativt identitetsløse. Burn the Maps fremstår som et derivat av de siste 15 årenes indierock og alternative pop, fordi bandet ikke evner å forvalte sine inspirasjonskilder særlig raffinert. Selv om dette er bandets femte studioalbum, gir Burn the Maps inntrykk av å være en debut - en ujevn og litt retningsløs affære med en rekke overtydelige referanser til egen platesamling. Det betyr likevel ikke at albumet ikke har sine kvaliteter. For tilhengere av alternativ pop og rock, er det mye å glede seg over.

The Frames representerer en form for mollstemt, episk rock med merkbart potensiale utover Irlands grenser. Innflytelsen fra Smashing Pumpkins, Tindersticks og Radiohead er åpenbar, uten at bandet i særlig grad makter å skape musikk med sin egen signatur. Symptomatisk for store deler av Burn the Maps, er låtstrukturenes påfallende "quiet/loud"-dynamikk. I utgangspunktet ikke noe negativt i det, men den stadige vekslingen mellom det introverte og det utagerende gir ofte inntrykk av å være påtvunget. The Frames utnytter formelen for alt den er verdt, og fremstår som forutsigbare allerede halvveis ut i albumet. Svakest er låter som Underglass og Fake - drøvtygget indierock med dårlig kamuflerte hint til Pixies og nevnte Smashing Pumpkins. Finally og Sideways Down er på sin side mindre åpenbare og betydelig mer forfriskende - drivende god poprock med heftig bruk av strykere.

A Caution to the Birds og Keepsake er lange, dvelende låter som presenterer The Frames fra sin mest episke side. Tydelig influert av Slint og Mogwai evner de likevel å invitere til god lytting i grenselandet mellom tradisjonell indierock og postrock. På samme måte demonstrerer melankolske Suffer in Silence og Locusts Glen Hansard som en tidvis potent låtskriver. Når det er sagt, mangler store deler av materialet personlighet. Der Happy høres ut som Radiohead anno 1995, fremstår eksperimentelle Ship Caught in the Bay som en unødvendig hybrid av Sparklehorse og Elbow.

Flere gode øyeblikk til tross - The Frames bør i fremtiden vise bedre evner til å bevege seg utenfor pløyd mark. Foreløpig er musikken i overkant pregløs og utstudert melankolsk til virkelig å begeistre. Burn the Maps fremstår sjelden som noe mer enn summen av inspirasjonskildene. Litt synd, fordi Glen Hansard og kompani er absolutt kapable til å skrive gode låter.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: