cover

The Sense Apparatus

Frantic Bleep

CD (2005) - Earache / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Prog / Doom / Death metal / Avantgarde / Thrash / Ambient

Spor:
A Survey
The Expulsion
Sins Of Omission
…But a memory
Mausolos
Curtainraiser
Mandaughter
Neboulous Termini
Cone

Referanser:
Spiral Architect
Opeth
Arcturus
Madder Mortem

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Schizofren avant-garde

Et teknisk og svært eksperimentell stykke musikk der det kreves mye av lytteren.

Spennet er enormt. På The Sense Apparatus beveger Frantic Bleep seg vart gjennom symfoniske og ambiente landskaper, sneier innom brutal death metal og mesker seg i tøff thrash. Det progressive aspektet slipper aldri taket der bandet stadig trer inn i nye musikalske områder, og deretter haster videre til neste sære parti. De blir aldri stående på samme sted mange minuttene av gangen, og lysten til å fortgang virker sterk. Men hvor vil de hen?

Norske Frantic Bleep ble til i 2001, og basen deres finnes i Kongsvinger. The Sense Apparatus er bandets første fullengder, og det er som jeg tidligere har ymtet frempå om langt fra en konvensjonell vei de har valgt. Ønsket om å finne et unikt og komplekst uttykk virker sterkt og viser seg tydelig gjennom alle de ni låtene skiva er oppstykket i. For oppstykket er et sentralt stikkord her. Når låter som for eksempel Mausolos og Mandaughter skiller seg like markant fra hverandre som natt og dag, blir det vanskelig å finne en helhet og nok tålmodighetssyre til å fordøye hele skiva under ett. Der Mausolos er en rolig men nesten fryktinngytende sen og mørk vokalbasert låt som til tider minner om Mayhems mest eksperimentelle deler av Grand Declaration of War, er Mandaughter skarp, aggressiv og energiladd med en snert av ekstremvokal.

Når man eksperimenterer drastisk, balanserer man hele tiden ustøtt på den beryktede kniveggen. Skillet mellom å lykkes fullkomment og å rote seg bort i uinteressant virrvarr som gjør lytteren oppgitt og kanskje forvirret, er svært tynt. For meg er The Sense Apparatus en skive som jeg virkelig har lyst til å like, nettopp fordi den er så omfattende og byr på så mange lag. Den tiltaler meg i sin tekniske kompleksitet og vide omfang. Men dess mer man gaper over og forsøker å fange om på en gang i musikkens verden, jo større blir mulighetene for ujevnheter, og det er nettopp det som har skjedd her.

I de virkelig gode delene spares det ikke på noe av smekre godbiter i form av riff og nydelige toner, men så kommer nedturen i neste parti når låta skjener ut fra veien på nytt og denne gang i en helt ny retning som man ikke så komme. På denne måten kan Frantic Bleep minne om det ultraprogressive Spiral Architect. Forskjellen ligger i at der Spiral Architect lykkes med å balansere alle sine krumspring og stadig skiftende rytmer på en naturlig og spennende måte, spriker Frantic Bleeps forsøk på det samme for vidt til å henge i hop. Det er i det hele tatt svært vanskelig å følge den røde tråden gjennom skiva, for den synes så dårlig at man aldri blir helt sikker på om den finnes.

Til tross for at det er de instrumentale partiene som hovedsaklig driver låtene fremover, utgjør den rene og myke vokalen også et viktig moment. Melankolien er stadig et fremtredende element i form av triste, nedtonede passasjer som her og der kravler til overflaten, men man får heller aldri roen til å la de følelsesladde stemningene krype under huden på en fordi de ikke rendyrkes lenge nok. På denne måten er Frantic Bleep bare tidvis geniale. Enkelte biter er så vakre, fete eller rett og slett tilfredsstillende at det halve hadde vært fullt godkjent, mens andre og mindre interessante deler irriterende knuser opp godsakene der de kommer til.

Frantic Bleep gjør det ikke lett for noen. Men når alt kommer til alt er det nok ikke det som er meningen heller.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust

(Curling Legs)

Med nydelige pop-låter utført av kreative, åpne jazzmusikere, skaper Slow Motion Orchestra et spennende, originalt uttrykk.

Flere:

Tinariwen - Amassakoul
Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics