Espers II

Espers

CD (2006) - Drag City

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

The wicker band

Årets vakreste plate? Tatt opp på en bølgende eng ved Stonehenge, innspilt på et grønt løvblad og fremført av seks druider på sopptur.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook18.05.2006

Mind set free in the Dharma-realm,
I sit at the moon-filled window
Watching the mountains with my ears,
Hearing the stream with open eyes.
Each molecule preaches perfect law,
Each moment chants true sutra:
The most fleeting thought is timeless,
A single hair's enough to stir the sea

Shutaku (1300-tallet)

-Øy, det høres ut som Ephemera jo, sa en god venn da vi lyttet til Espers' førstefødte for et par år siden. Han ødela med den kommentaren nesten det intime forholdet jeg hadde fått til Espers I (Locust, 2004) - men bare nesten.

Med Espers II har dette voksende kollektivet fra Philadelphia utviklet de mest tandre sidene av sin folkrock, slik de hintet med EPen The Weed Tree fra 2005, og til fulle forløst det potensialet som debuten bar bud om. Gjennom 7 lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24-spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde.

Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i deres magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk (ok, Children of Stone er vel i lengste laget).

Gitarist/vokalist og låtskriver Greg Weeks og krystallstemmen Meg Baird fronter det som nå har est ut til en sekstett, med blant andre den svenske cellisten Helena Espvall som bidrar med økt kammerpreg og trommeslager Otto Hauser (med erfaring fra blant annet fra det beslektede bandet til Nick Castro) som sørger for mer fokus på rytmer enn sist. Der for eksempel nevnte Castro, en naturlig referanse, mest blir mild og myk, er det en underliggende uro og en mørkere kraft over Espers, som alltid ligger der, og som også trekkes opp til overflaten. Det gir dynamikk til de svale visene og utvider platens spennvidde betraktelig. En regnbue av av psykedelia blandes inn med dråper av droner og zen-meditasjon, og disse ny-hippiene fra Philly har gått fra å være prøvende mystikere til å bli ledende 'covens'.

En nærliggende sammenligning til denne platen er for mitt vedkommende å finne i den britiske filmen The Wicker Man, både med hensyn til musikk, periode, geografi og tema. Et par scener fra kultklassikeren kan tjene som bilde på musikken vi her får servert, over 30 år senere. I én scene ser vi en gjeng ungdommer som sitter i ring inne på en pub, og som begynner å spille en langsom folkesang som en slags ode til fristerinnnen som befinner seg i etasjen over.

Espers deler noe av denne sedate roen og intime kollektive stemningen som de hensettes av fra sin musikk. I en annen scene, den mest klassiske av alle, forsøker en forlokkende Britt Ekland å forføre en 'stiff upper lip' snut med en usigelig vakker sirenesang, som etterhvert vokser kraftig i intensitet frem mot et uforløst klimaks. Akkurat denne scenen fanger hele stemningen i Espers II, og det er en stemning som ikke bare er behagelig og vakker, men også magisk og mystisk.

Jeg støtter erklæringen inne i omslaget: This record is to be played as loud as possible, as quiet as impossible. Ta den med ut i marken neste gang du skal konversere med trærne, løse DaVinci-koden eller rett og slett bare dyrke solgudene.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: