Kid A

CD (2000) - EMI Virgin / EMI Virgin

Genre:
Rock

Spor:
Everything In Its Right Place
Kid A
The National Anthem
How To Disappear Completely
Treefingers
Optimistic
In Limbo
Idioteque
Morning Bell
Motion Picture Soundtrack

Vis flere data

Se også:
I Might Be Wrong - Live Recordings - Radiohead (2001)
Hail To The Thief - Radiohead (2003)
Hail To The Thief - Radiohead (2003)
COM LAG (2plus2isfive) - Radiohead (2004)
COM LAG (2plus2isfive) - Radiohead (2004)

Med landingshjulene nede hele veien

Roligere, vanskeligere og mer elektronica. 'Vær sær' eller Radiohead på et nytt nivå?

Av Pål M

11.02.2002

Etter å ha blitt et av britenes sterkeste kort på musikkfronten med OK Computer (1997), var forventningene skrudd skyhøyt. Sjelden hadde et album inneholdt så mye fornyelse, overraskelser og ren lytterglede (eventuelt ønskbar depresjon, om du vil). Den ble opplevelsen av at Thom Yorkes vokal endelig fikk tilsatt "riktig" musikk, og en naturlig fortsettelse på avslutningen av The Bends' (1995), Street Spirit. Man kan følge spenningsnivået i Radioheads utgivelser, fra en skranglete og ujevn Pablo Honey (1993) via den vakre men rocka The Bends, hvorpå OK Computer toppet kurven. Det uforløste, det bitre, det triste, ja kort sagt alt fikk ganske så bra utløp på denne tredje plata. Logikken skal tilsi at det derfra går nedover, ikke nødvendigvis i kvalitet men i spenning og tempo. Og ganske riktig; advarslene kom lenge før Kid A. Fra bandet selv, som etter en stopp og tilbaketrekning sa tydelig i fra at nå ville det skje en snuoperasjon.

Kid A (2000) ER snuoperasjonen eller "den nye starten" på en ny spenningskurve. Her gis det ikke en tomme fra start til slutt for de som venter på nye Paranoid Androids eller versjoner av Karma Police eller Airbag. Sakte, stille og med tøfler på sniker et mer elektronisk Radiohead seg innpå deg med Everything In Its Right Place. Relativt nedstrippet, men likevel forlokkende. Og tempoet settes gradvis nedover, og nedover og nedover… Tittelsporet blir en vakker elektronica-bånsull med herpa vokal. Først på The National Anthem vekkes trommer og gitar til live, men fremdeles går det i 15km/t. Gjennom hele Kid A ligger en elektronisk, industriell og mørkegrå vegg. Min personlige favoritt blir Idioteque, som minner meg om Eurythmics' stemning på 1984, et lydbilde laget til George Orwells bok/film med samme navn. Thom Yorke høres her ut som han er det siste menneske på hele planeten, en monumental ensomhet iblandet en pulserende elektronisk stemning og rytme som hele veien jager igjennom kroppen.

Etter første gjennomspilling blir jeg sittende med følelsen av "er det ferdig? Var dette alt?". Men ikke på en negativ, "jeg-har-ikke-fått-det-jeg-ble-lovet" variant. Heller en følelse av at låtene har pirket intenst i huden, og at jeg ikke har fått nok av det. Dette gir mersmak, ikke nødvendigvis fordi jeg ble vanvittig glad for at dette ikke er OK Computer II, men fordi dette var en snuoperasjon som ga behov for mer. Trist, ensomt, kaldt og varmt om hverandre fungerer helt fint. Dette er en plate som skal inntas i ensomhet og ettertenksomhet.