cover

Bring on the Heartache

Pen Expers

CD (2007) - Fold4 Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock

Spor:
The Screen In My Head
Icebreaker
Star
Forever
Draw
Kasparov
Leaves
Drop
The Letter Song

Referanser:
Seigmen
Interpol
Suede

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Gamle sanger om igjen

Svenske debutanter med store forbilder, store vyer og repeat-abonnement.

Året er 1994. Kurt Cobain har akkurat begått selvmord. Seigmens versjon av Hjernen er alene spilles hyppig på norske radiostasjoner, og avisene er fulle av skriverier om noe de kaller Bergensbølgen. Samme år gir et lite svensk band ut sitt debutalbum. Slik burde egentlig historien om svenske Pen Expers ha begynt. Da hadde den kanskje blitt en ganske annen. Men, det er lenge siden kalenderen viste 1994. Verden har gått videre, også musikalsk, men denne utviklingen har tilsynelatende gått gutta i Pen Expers hus forbi.

Bandet fra Göteborg ble opprinnelig startet av vokalist Alexander Arvman og gitarist Mikale Romanesko i 2004, da som et direkte resultat av noe som må ha vært en særdeles inspirerende Tinderstickskonsert. Etter enkelte forandringer i bandsammensetningen, samt en rekke runder på svenske konsertscener, fikk bandet kontrakt med Fold4 Records, og er nå ute med sin debutplate Bring on the Heartache.

Tittelen tatt i betrakting er det kanskje ikke overraskende at vi på Pen Expers debut finner melankolsk, hovedsakelig gitardrevet rock-pop. Dette er ei løype som med stor suksess har blitt tråkka tydelig opp av mange band før dem. Dessverre for svenskene i Pen Expers faller deres bidrag til sjangeren langt mindre heldig ut. Bring on the Heartache er ei plate med store problemer, noe som blir tydelig allerede fra første stund.

Åpningslåta The Screen in My Head er i så måte beskrivende for resten av plata. Etter et kort åpningsriff på gitar, kommer vokalist Arvman inn, og hovedfokus er da på ham gjennom resten av låta. Arvman har en bra stemme, som til tider ligner mer enn bare litt på tidligere Suede-frontmann Brett Andersons. Dessverre mangler han helt Andersons måte å variere vokalbruken på. Hver eneste linje blir her levert på nøyaktig samme måte, slik at han rett og slett blir kjedelig å høre på etter hvert. Det at det her fokuseres så sterkt på vokalen, bidrar også til å sette lys på et annet av platas problemer: Man trenger ikke å ha hørt mange linjene, før det blir mer enn tydelig at engelsk ikke akkurat er tekstforfatterens førstespråk. Det kan nesten virke som om tekstene er skrevet under parolen; rimer det, så syng det.

Mangelen på variasjon i Arvmans vokalbruk ser også ut til å ha smittet over på resten av låta. The Screen in My head er rett og slett en låt der det skjer forsvinnende lite. Etter at gitar og trommegroove innledningsvis har blitt lagt til, holdes disse hele låta ut, noe som etter hvert føles ganske repetitivt og anmassende.

Dessverre lider samtlige av låtene på Bring on the Heartache under samme problemer som åpningslåta. Dårlige tekster, flat oppbygning, kjedelig vokal. Låtene høres faktisk så like ut at det til tider er vanskelig å skille dem fra hverandre. Det kan nesten virke som om Pen Expers spiller samme sang, om og om igjen. Svenskene er mer enn gode nok, teknisk sett, på sine respektive instrumenter, og jeg skulle ønske dette hadde gitt dem mot til å eksperimentere litt mer med eget lydbilde.

Sett i lys av dette, virker det som noe merkelig at Pen Expers tydeligvis har satt seg som mål å ta opp arven etter høyst eksperimentelle the Birthday Party. Det er i alle fall det inntrykket man sitter igjen med etter et besøk på bandets MySpace-side, som formelig renner over av referanser til nettopp dette bandet. Pen Expers trekker også flittig fram band som Joy Division, Nick Cave and the Bad Seeds og Crime and the City Solution som inspirasjonskilder i ulike intervju og presseskriv. Imidlertid er det svært så vanskelig å spore disse bandenes innflytelse på Bring on the Heartache, og denne heftige name-droppingen fremstår etter hvert som noe underlig. Veien er i det hele tatt lang fra Pen Expers til the Birthday Party.

Derimot har de langt større likheter med et annet band, nemlig tidligere nevnte Seigmen, slik de fremstod på midten av nittitallet. Spesielt låta Drop ligner så mye på deres versjon av Hjernen er Alene, særlig i åpningsriffet, at det nesten grenser mot plagiat. Denne merkelige resirkuleringen av tidlig nittitall er dessverre noe som også preger resten av Bring on The Heartache, og som etter hvert blir platas hovedproblem. Du sitter igjen med en følelse av å ha hørt dette før, nærmere bestemt i 1994. Og, verst av alt, det låt langt bedre da. Resultatet er ei plate som låter kjedelig, forutsigbar, og kanskje mest av alt, utdatert.

Alt i alt virker Pen Expers Bring on the Heartache som en noe unødvendig utgivelse. Ikke bare gjentar de det andre band har gjort så mye bedre før dem, men ut over i plata gjentar de også seg selv, med å presentere oss for et knippe nærmest identiske låter. Det skjer forsvinnende lite, både i de enkelte låtene, og i plata som helhet. Den er rett og slett kjedelig.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


J. Mascis - Several Shades Of Why

(Sub Pop)

Alene, unplugged og fortsatt like forbanna bra fra legendarisk indieveteran.

Flere:

Jack White - Blunderbuss
Tom Waits - Blood Money