A Promise

Xiu Xiu

CD (2003) - 5 Rue Christine / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Angst, homofili og fragmenter av melodi

'Ridiculously pretentious, ridiculously morose, ridiculously beautiful', Village Voice.

Av Yngve Brynjulfsen

01.06.2003

Dagen jeg mottok A Promise i posten, skulle jeg ha et lite vorspiel for mer og mindre kjente. Et sentralt punkt for en slik lørdagssamling er selvsagt anlegg og platesamling, og det kan være greit å la de populære utgivelsene ligge fremme sammen med plater av mer esoterisk karakter. Xiu Xiu falt klart inn under den siste kategorien, og ville nok for gjestene vitne om en type som tar sin musikk seriøst.

Eneste problem er det er svært så provoserende coveret. Det er bilde av en tenåringsgutt av asiatisk herkomst, avbildet sittende naken på en seng. Jeg vurderte frem og tilbake om platen burde ligge fremme med alle disse halvveis ukjente som kom på besøk. Jeg ville jo ikke gi dem inntrykk av det var en pedo de dro på byen med! Det endte med at jeg la skiven fremme blant andre aktuelle kjøp, plassert anonymt midt i bunken.

De gjør de ikke lett for seg, Xiu Xiu. Ved siden av et kompromitterende ytre, er også innholdet vanskelig å få tak på. Åpningssporet inneholder klare trekk av singer/songwriter-elementer og er vel kanskje den mest tilgjengelige på A Promise. Siden bærer det ut i et landskap av musikalsk schizofreni, fragmenter av melodi, kakafoni og uendelig skjørhet. Piano er sentralt i mange av låtene, sammen med knitrende elektronikalyder, trommemaskin og orgel. Men tro ikke at sistnevnte instrument bruser frem popmelodier à la Stereolab eller The Magnetic Fields. I de fleste partiene der orgelet slår inn høres det ut som de siste minuttene i kontrollrommet til Tsjernobyl, 26 april 1986; høylydt spraking og piping i et atonalt sammensurium. Midt i alt dette finner man heldigvis brokker av vakre melodier. Flere steder på platen bringes tankene hen til Talk Talk sitt pompøse og gjennomarbeide popunivers, før man blir kastet tilbake til støy og angst som om noen lemper tomme hermetikkbokser på innsiden av høyttalerne. Denne vekslingen mellom skjønnhet og hat bryter opp de fleste sangene på tredjeplaten til Xiu Xiu, noe som krever mye tålmodighet fra lytteren.

Tekstene bryter også de fleste maler for hva en pop/rock-låt bør inneholde. Mye viser direkte til spesifikke episoder uten at man prøver å gjøre det lyrisk og abstrakt. Oppfordringer til venner eller personer i bandet går igjen flere steder, men mest av alt på avslutningslåten med den snedige tittelen Ian Curtis Wish List. Det kanskje mest iøyenfallende er likevel den ekstreme fokus på homofili. Henvisning til mannlige kjærester og sex finnes flere steder. Portrettene viser bilder av unge homofile menn som er usikre på seg selv, men som likevel ikke går av veien for å brette ut sin angst på plate. Ganske langt ifra Magnetic Fields og Stephen Merritt sin mer klassiske dandy måte å beskrive skeiv forelskelse og kjærlighetssorg på. Tekstheftet kommer godt med ettersom syngingen er lavmælt og skjelvende på de fleste spor. Et sted hyles det likevel ut "He said it did not cost me anything!" om en feilslått date. Kun Bright Eyes' Conor Oberst kunne gjort det like angstfullt og overbevisende.

Det er vanskelig å stille seg likegyldig til Xiu Xiu sin musikk. Det interessante ligger i det åpenbare bruddet med populære sjangre som singer/songwriter-tradisjon eller lo-fi-pop. Appellen finnes i den konstante stafetten mellom det skjøre og det utilgjengelige. Men om A Promise er en virkelig bra plate er litt tidlig å si. Slike utgivelser krever mange måneder før man kan se om den vokser, eller om den blir stående som en lett dilletantisk sak kun inspirert av låtskrivernes mentale roteloft.

Vorspielet med venner gikk sin vante gang. Lett indiepop og rock ble servert sammen med salte snacks og kjølig drikke. Det ble som forventet stilt spørsmålstegn ved Xiu Xiu sitt pedofili-aktige cover. Jeg forklarte at dette var en del av jobben med å anmelde plater, at det var noen sære amerikanere "som ikke akkurat lager vorspiel-musikk". Platen ble liggende, folk slo seg til ro med forklaringen og gikk ut i nok en natt av tilsynelatende glade mennesker og dvask disko.

Groovissimo

The National - High Violet

Frakken er den same, og det dunkle har ikkje sleppt taket. Det har heller ikkje evna til å skape storarta songar.

Flere: