cover

Howl Howl Gaff Gaff

Shout Out Louds

CD (2003) - Bud Fox / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Indierock

Spor:
The Comeback
Very Loud
Shut Your Eyes
Please Please Please
There's Nothing
Sound Is the Word
100°
Wish I Was Dead
End Up Behind
Never Ever
My Friend And the Ink On His Fingers

Referanser:
The Plan
Mando Diao
The Strokes

Vis flere data

Se også:
Howl Howl Gaff Gaff - Shout Out Louds (2005)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Det enkle er ofte det beste

Helt grei plate fra et for øyeblikket helt greit band som mangler en del før de mestrer albumformatet.

Historien om Shout Out Louds starter i Stockholm i 2001. Etter flere mislykkede bandprosjekt hadde Adam Olenius bestemt seg for å gi opp satsingen på musikk. Men så ville Ted Malmros, en gammel venn, at Adam skulle lære ham å spille bass. Og vips så var Shout Out Louds et faktum. Tidlig i 2003 slapp de EPen 100°, som fungerte som et bra visittkort for å få spille konserter. Jeg var ikke en av de som ble alt for begeistret for denne utgivelsen, men ble interessert nok til at jeg valgte å følge med bandet videre. Ikke før tidligere i høst fikk vi en oppfølger med singelen Shut Your Eyes. En låt som høynet mine forventninger til den kommende plata. En plate som jeg nå sitter litt fortumlet med i hendene akkurat nå.

For det første så forplikter det en del når du kaller bandet Shout Out Louds og plata Howl Howl Gaff Gaff. Shout Out Louds har ikke laget en Howl Howl Gaff Gaff plate her. Mulig de forsøker å være ironiske, men holdnigen deres virker å stemme bra med navnene. Låtmessig fremstår Shout Out Louds som en mindre anstrengende og enklere versjon av The Strokes. At de høres enklere ut, har sin naturlige forklaring. Shout Out Louds går bevisst inn for å lage enkle låter som er enkle å spille. Sånn sett innfrir tittelen på plata - her handler det kun om spilleglede. Og er det ikke det som teller, da? Joda, det er en fryd å høre musikk der man kan høre at bandet har det morsomt når de spiller. Dette er tilfelle med Shout Out Louds. Et godt utgangspunkt, for all del, men det skal mer til. Stemmen til Olenius er til forveksling veldig lik Theodor Jensens (The Plan). Likhetstrekkene mellom disse to bandene stopper ikke der. Hovedforskjellen er enkelheten i Shout Out Louds, mot The Plan, som har større arrangementer og mer intens vokal.

Det begynner forsiktig med The Comeback, før vi får en god gammel kjenning med Very Loud, hentet fra 100° EP. Shut Your Eyes kjenner vi også fra før som førstesingel fra plata. Så får vi Please Please Please, før det dabber av. Ikke noe er nevneverdig før sistesporet My Friend And the Ink On His Fingers, med et lite unntak av 100°.

Det enkle er ofte det beste, men ikke alltid. Når jeg hører Howl Howl Gaff Gaff, tviler jeg på at bandet har evne til å lage noe av betydning. Men ingenting kommer til å glede meg mer enn om jeg tar feil. Derimot tror jeg bandet har evnen til å levere gode konserter, og jeg har tro på flere av låtene live. Jeg føler at de kunne gjort mer ut av disse ved flere tilfeller, for Shout Out Louds klarer ikke å beholde interessen min gjennom hele plata.

De har rett og slett et stykke igjen før de mestrer albumformatet.

comments powered by Disqus

 



Ola
2006-05-31Uenig

Synes dette er en fin plate, og at anmelderen er litt for fokusert på "at de ligner på the plan, men ikke like bra". For meg som ikke har hørt annet av The Plan enn en låt som gikk på petre for noen år siden synes jeg dette er en fin-fin plate. Noen syver er det dog ikke, men kanskje en femmer?

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo