cover

Harvest

Neil Young

CD (1972) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Folkrock / Countryrock

Spor:
Out on the Weekend
Harvest
A Man Needs a Maid
Heart of Gold
Are You Ready for the Country?
Old Man
There's a World Young
Alabama
The Needle and the Damage Done
Words (Between the Lines of Age)

Referanser:
Bob Dylan
Crosby, Stills, Nash & Young
Gram Parsons
Buffalo Springfield

Vis flere data

Se også:
On the Beach - Neil Young (1974)
Tonight's the Night - Neil Young (1975)
Tonight's the Night - Neil Young (1975)
American Stars n' Bars - Neil Young (1977)
American Stars n' Bars - Neil Young (1977)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Jeg liker Harvest, la det være klart

Det er ikke noe galt med pilsen, men det smaker unektelig mer av juleølet.

Jeg liker Harvest, la det være klart. Og det er vanskelig å tale mot de objektive bevisene. Harvest er Neil Youngs mest solgte plate, Heart of gold er hans eneste hit, og The needle and the damage gone er sannsynligvis den mest spilte sangen hans, dersom man tar med skeive leirbål-versjoner. Plata er sannsynligvis også den vanligste inngangsporten til Youngs merkelige og alltid skiftende musikalske univers, og både plateselskapet og anmelderne jubler unisont hver gang det meldes om en oppfølger fra Youngs penn. Musikerne på Harvest gjør en veldig god (kanskje for god?) jobb, og spesielt Ben Keiths gråtende og uttrykksfulle pedal-steel fortjener ros. Videre låter stemmen til Neil Young på Harvest så pent og rent som den verken har gjort før eller siden.

Likevel får jeg litt vondt når jeg gang etter gang ser "Harvest" ført opp blant Youngs beste plater, enten det er i det Hellige Brorskap For God Musikk eller Platekompaniets siste retro-kampanje. Vi skylder oss selv å prøve å fri oss fra pubertale aha-opplevelser etter dypdykk i pappas platesamling og se Harvest for hva den egentlig er: en ujevn og litt traust plate.

Det er en vanskelig sak for meg å føre, dette her. For jeg liker Harvest. Helt ærlig. Men når jeg hører tittelsporet og Heart of gold hører jeg ikke storhet, jeg hører pent og pyntelig venstrehåndsarbeid med litt for god lyd. Lett å like, men også veldig lett å gå lei. Det er ett eller annet som sier meg at man må være Crazy Horse for å få den rytmen og det tempoet til å virke interessant. Hør på "A man needs a maid" og "There's a world". Var det ikke akkurat det trikset der som gikk så galt på debutplata? Var det ikke akkurat slike løsninger Neil Young hatet? Det er i hvert fall ikke mye igjen av visjonen om å låte som en krysning mellom Rolling Stones og Bob Dylan her.

Dylan prøver han imidlertid å etterape i den lange, avsluttende "Words (between the lines of age)", og det ender med et lyrisk magaplask, selv om jeg synes det musikalske i låta er ganske fint. Det er på en måte lyden av Neil Young som oppdager at det finnes andre taktarter enn 4/4 og 3/4.

Det finnes så absolutt store øyeblikk på Harvest også. "Alabama" er den klareste stjernen, og står fram som en tvers gjennom stor Neil Young-klassiker, med gitarsoloene vi liker så godt, bitende bitter tekst og oppløftende koring fra Crosby og Nash. Også "Old man", og da spesielt refrenget, er verdt å ta med seg videre. Å si at "Alabama" og "Old man" er som to enslige oaser i ørkenen ville være å ta hardt i, det er riktigere å sammenligne det med å finne to flasker juleøl i et kjøleskap fullt av pils. Det er ikke noe galt med pilsen - god, den - men det smaker unektelig mer av juleølet.

Jeg klarer ikke helt å mislike Harvest heller, selv om den faller litt fra hverandre ved nærmere analyse. Den er så harmonisk og melodisk og humper av gårde som en godmodig og simpel onkel på lykkepiller, helt uvitende om alt det vonde og vanskelige i verden. Den vet liksom ikke bedre. Lett å like, lett å gå lei. Vanskelig å hate.

Vi skal i hvert fall være glade for at Neil Young - som det står i Decade - forlot midten av veien og styrte mot grøfta.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Cornelius - Point

(Matador)

Et svært vellykket forsøk på ikke å samle alle fargene på en side.

Flere:

Simon Joyner - Skeleton Blues
The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells