Uppers, Downers, Screamers & Howlers

Grande

CD (2007) - Fabuloso / Sonet

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Nytt, blått blod

Kjetil Grande har fortid som sikrer alibi både innen blues og pop. Her forsøker han å få endene til å møtes på sin egen måte.

Av Thomas Andersen

06.01.2008

Tittelen på denne utgivelsen og presseskrivet som følger med borger bra. Her ligger det an til en vilter reise gjennom musikkhistorien filtrert gjennom gitarist Kjetil Grande. Her skal hans kjærlighet til musikk fra både begynnelsen av århundret og dagens musikk oppsummeres. Med fartstid fra Norges kanskje beste bluesband, Good Time Charlie, og spillejobber med flere fremtredende popartister, skulle alt ligge til rette for en interessant reise. Jeg synes for så vidt reisen er fin, men dessverre for ujevn og med skuffende lite inspirasjon fra tiden da det virkelig eksisterte screamers and howlers.

Det skulle man imidlertid ikke tro da første låt, We Did It All, strømmer ut av høytalerne. Med falsettsang, hissige trommer, hypnotiserende bass og røff gitarhugging åpenbarer dette seg som en bluesa godbit med definitivt crossover-potensial. Den groover voldsomt og kunne fylt gulv på både rockeklubber og bluesklubber. Falsettsang i blues må vi vel nesten tilbaker til Canned Heat for å ha opplevd, men her fungerer det altså aldeles utmerket. En utrolig lovende start som viser hvordan gammelt og nytt kan kobles og skape magi.

Dessverre nås aldri det samme høydepunktet på resten av plata. Men det er ganske nære flere ganger. Rhythms of Sin og Do What You Do prøver, og det er ingen tvil om at Grande og hans kumpaner kan legge ned utrolig tøffe rytmer. Det låter i det hele tatt utrolig deilig lydmessig, ikke minst på grunn av at brorparten av musikken er spilt inn i Peter Lundells nydelige Juke Joint Studio i Notodden. Ståbassen svinger grymt, og gitaren er gjennomgående retro-tøff. Stemningsmessig låter det nokså blått, men det krydres med garasje rock og fremstår på ingen måte som blues i tradisjonell forstand.

Leather Jacket Satan er skummel popmusikk drapert med kaskader av støygitar, og her skapes et sterkt møte mellom Grandes i utgangspunktet ganske lyse stemme og hvinende gitarer og et hardtarbeidende komp. The Legend of Eddie and James minner om 70-talls-rock med en gitar som kunne vært tatt rett ut av Kiss' I Was Made For Loving You. Dette er en av de svakeste låtene på plata, sammen med Reverend Falcon, som jeg ikke finner noen mening i. Faren er at når Grande stepper for langt fra det farvannet han kjenner best, nemlig det blå, så går han i ett med hundrevis av andre låtskrivere og band.

Dette er et tilbakevendende problem for ikke bare Grande, men også en rekke på alle måter dykitge bluesartister. Når de tar skrittet ut, strekker vingene og utfordrer sjangeren kan det blir bra, men det er mye som skal klaffe, for det setter helt andre krav til låtmaterialet og vokal. Her er det øyeblikk hvor det stemmer, som i nevnte We Did It All, Rhythms of Sin, Do What You Do og Got Your Number. Sistnevnte preges av knalltøft pianospill og en basslinje som trekker deg opp av stolen. Det er nesten noe Prince-aktig over den enkle, men likevel funky oppbygningen av låta.

Her finnes også pop-ballader, selv om Grande selv mener det er blues i presseskrivet. Både Shine og Forever Brother er godt håndverk, men ikke veldig mye mer. Shine er en flott akustisk sak, men det blir litt daft og gudene skal vite at mange har vært i dette landskapet før. Det er på en måte den type låter Espen Lind skriver fem av på en vanlig arbeidsdag. Forever Brother er atmosfærisk og vakker, men igjen, det er mange om beinet i denne sjangeren. And I Was Lonely minner meg litt (gulp) om Gary Moore, med bredbeint macho-gitar og svulstig oppbygning mot en lang og seig solo. Grande er jo en fantastisk gitarist, men det mange gode rockegitarister.

Det vanskelig å gi denne utgivelsen de beste skussmål, samtidig som det ikke er meningen å høres ut som en surpeis som savner bluesen. Men det er nå engang sånn at det er fryktelig vanskelig å finne sin egen stemme når man maler med såpass bred pensel som Grande gjør her. Jeg så Uppers, Downers, Screamers & Howlers til salgs for 59 kroner på Platekompaniet nylig, og jeg er redd det illustrerer problemet. Bluesfolket kommer nok til å vende denne plata ryggen, mens rockefolket har andre artister som velges først når musikk skal kjøpes inn.

Når det er sagt, så er låter som We Did It All og Got Your Number sterke og fortjener radiospilling. Jeg overraskes imidlertid litt av at Grande selv understreker sine sterke bånd til årgangsmusikk fra flere tiår tilbake, mens det i mine ører i svært liten grad høres i musikken. Men det er ingen tvil om at dette er en artist som når han får det til å stemme oftere kan bli en spennende bekjentskap i fremtiden. Og la oss håper at han fortsetter å spille inn sin musikk i Juke Joint Studios, for lyden på plata er strålende.

Groovissimo

J. Mascis - Several Shades Of Why

Alene, unplugged og fortsatt like forbanna bra fra legendarisk indieveteran.

Flere: