cover

Falkner Street

Number Seven Deli

CD (2003) - BMG / RCA / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Retropop / Voksenpop / Poprock

Spor:
In the Wrong Arms
It's Hard to Tell the Day
The Hit
Sweet Strawberry Wine
The Fear of Falling Over
Places We've Kissed
Stuck In a Kiss
I Used to Be Scared
Moving Fast Getting Nowhere
Euro Chemist
A Dream Gone Cold
Never Meant to Be

Referanser:
The Margarets
Jim Stärk
The Beatles

Vis flere data

Se også:
I Used to Be Scared - Number Seven Deli (2002)
Seconds - Number Seven Deli (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Smakfullt

Endelig debuterer Number Seven Deli, og endelig får vi mer enn forventet.

Etter å ha slått igjennom som vinner av NRK Petres Urørt-konkurranse i 1999 med In the Wrong Arms er bandet som har tatt navn fra en delikatesse-forretning i Liverpool, Number Seven Deli, endelig klar med sitt første hele album. Og som ikke det er nok, debutalbumet har også tatt navn fra en gate i nettopp Beatles' hjemby.

Det er ikke alltid like rettferdig - og hvert fall ikke for debuterende band, å sammenlikne med poplegendene fra 60-tallet, men det som er så fint med Number Seven Deli er at de tåler det veldig godt. Men så har jeg egentlig ikke tenkt å dra det lenger heller. Navnereferansene til Liverpool har nok mer å gjøre med at gitarist og låtskriver Lars Berg har bodd i byen og studert ved Paul McCartneys talentskole enn at de ligner så veldig mye på The Beatles. Selv om 60-tallsfølelsen riktignok er tilstede, preges plata heller av en tidløs og særdeles likandes og smakfull feeling.

Om Number Seven Deli ikke er et superband på papiret, så har de utvilsomt alle sammen deltatt på mange av de store norske popsuksessene de siste årene. Jeg prøver: Vokalist Johnny Palmar Hide synger på Muzzlewhites selvtitulerte plate fra 2002, gitarist Rune Berg er en av guttene bak sunnmørsbandet The Margarets, der bidrog også bassist Per Amund Solberg som i tillegg har spilt på alle tre platene til årets store
prisvinnere Ephemera, trommene blir der traktert av trommeslager Simen Mæhlum som også trommer for Jim Stärk, mens keyboardisten Asbjørn Ribe er deltager på både Jim Stärks og The Margarets platedebuter.

Søsterbandet The Margarets hadde kanskje enda større forventinger knyttet til sin albumdebut i fjor, spesielt etter to knallsterke singler. Og selv om What Kept You? førte til Spellemann-nominasjon og en godt befolket turné skuffet de nok litt på sin første hele plate. Om de ble for knytt til sine inspirasjonskilder vet jeg ikke, men beholdningen ble de låtene vi hadde hørt før, pluss et par til. Det er annerledes med Number Seven Deli.

Falkner Street har blitt et meget godt langstrakt debutalbum, ikke fordi det er "bra til å være norsk" men fordi det inneholder mange av de flotteste radiovennlige, lyttervennlige, enkle og fineste poplåtene "kvalitetsnasjonen" har hørt på en lang stund.

I tillegg til nevnte In the Wrong Arms kjenner vi igjen tittelsporet på det som var EP-debuten fra 2002, I Used to Be Scared. Sweet Strawberry Wine har også blitt spilt mye på radio den siste tiden, mer på voksne P1 enn ungdommelige Petre - og det ikke er tilfeldig. Det er jo ingen tvil om at de kjente låtene sitter best i øret med det samme, men jeg kan fortelle at allerede første gang jeg hørte den tok jeg meg selv i å ikke bare nynne, men også synge med på svært så fengende It's Hard to Tell The Day. Det blir smil hele veien rundt av sånt. Og etter hvert serveres det delikatesser på delikatesser...

Det som gleder og smaker aller mest er de to nye låtene vi får mot slutten, Euro Chemist og A Dream Gone Cold. Smekker popkunst. Og sammen med de tre "gamle" som alle er skrevet av Rune Berg (med litt hjelp, attpåtil, av broren Lars Berg fra The Margarets på A Dream Gone Cold) er disse fem platas frodigste blomster og fineste poplåter. Vi har ikke et Hall of Fame i Norge, men hvis vi ser for oss at vi hadde, og jeg fikk bestemme, hadde Rune Berg fått en av de aller første plassene på veggen for pop. Imponerende for en ung gutt i midten av 20-årene fra ei lita øy på Sunnmøre.

Plata er best i starten og på slutten. Ikke minst på den eneste låta over fem minutter, Would Have Done It For Her, som kanskje også er den eneste som ikke glir rett inn på samle-kassetten til vårens første pikniker. Men morsomt å høre at de kan lage litt støyvegg også, og dette er nok en låt som egner seg veldig godt live. Midtveis i plata er det litt - men bare litt - kjedelig, og etter at man har hørt plata noen ganger er det lett å hoppe over et par låter midtveis. Og så irriterer det litt at det riktignok er et fint, men så utrolig kjedelig platecover...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream

(Loyal Label)

Opsvik & Jennings siste album er en sjarmerende affære, i grenselandet mellom det elektroniske og akustiske.

Flere:

Prince - One Night Alone ... Live!
Röyksopp - Senior