cover

Mississauga Goddam

The Hidden Cameras

CD (2004) - Rough Trade / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Kammerpop / Indiepop

Spor:
Doot Doot Doot
Builds the Bone
The Fear is On
That's When the Ceremony Starts
I Believe in the Good Life
In the Union of Wine
Music Is My Boyfriend
B-Boy
We Oh We
I Want Another Enema
Mississauga Goddam

Referanser:
Beach Boys
The Flaming Lips
The Polyphonic Spree
The Magnetic Fields
Belle & Sebastian
The Smiths

Vis flere data

Se også:
The Smell of Our Own - The Hidden Cameras (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fortsatt med mye, øh, sprut

Joel Gibb leverer enda mer smart 'gay folk church music'. Idioter/homofobe bør styre unna.

The Hidden Cameras, med frontmann Joel Gibb i spissen, er vel å regne som indiepopens "x-ratede" svar på Homsepatruljen - intime detaljer om homofil elskov brettes ut i beste sendetid totalt uten skrupler samtidig som man får gode tips til å hvordan gjennomføre en egen "golden shower" sammenkomst. Faktisk er Gibb & Co så ettertrykkelig ute av skapet at de har definitivt kommet til det punkt der ingenting holdes hellig og ingenting holdes hemmelig, og beviser sådan at har man først avslørt at man liker sex med samme kjønn så er det tydeligvis ingen grunn til å skjule noe som helst annet. Dermed, med tekstlinjer som "I drank from the wine that came from inside/ The heart of his meat and the splurge of his sweet", som på That's When the Ceremony Starts, levnes det vel absolutt ingen tvil om hva Gibb aller helst vil gjøre når det kribler som verst i underlivet.

The Hidden Cameras blir da som en Kama Sutra for homofile i form av elleve sjeldent fengende og sprudlende direkte poplåter. Ballet åpnes med Doot Doot Doot, og som tittelen henspeiler er veien ikke lang til Beach Boys og deres smittende sommerpop - lekne vokalharmonier er her også i fokus sammen med en ekstensiv instrumentliste bestående av de sedvanlige gitarene, samt strykere, blåsere og piano. Disse dominerer også på etterfølgende Builds the Bone, en langt mer nedtonet og melankolsk affære, mer å regne som en tilnærmet perfekt studie i symfonisk indiepop. Videre som platens høydepunkt må Music Is My Boyfriend nevnes, her dannes en lagvis kammerpopperle gjennom gradvis introduksjon av stadig flere instrumenter før det hele kulminerer i en drømmende vokaldominert avslutning.

Lite har endret seg siden The Smell of Our Own fra 2003, altså - de overnevnte elementene benyttes fremdeles til å drive frem melodiøs kammerpop av høy klasse - og Gibb er fremdeles langt over gjennomsnittet opptatt av golden showers. Man får dermed servert noen øyeblikk på Mississauga Goddam der The Hidden Cameras repeterer seg, og etter hvert presenteres noen låter som ikke holder samme standarden som resten. Og med "resten" mener jeg ikke bare høydepunktene fra denne platen, men også så godt som alle låtene fra The Smell of Our Own, for nesten alle disse holdt koken litt lenger enn Mississauga Goddams 12 nesten-perler. Eksempelvis har man spor ti, I Want Another Enema (!), og dets smått irriterende vers som uheldigvis gjentas ad nauseum, noe selv et sprudlende refreng ikke helt klarer å kompensere for.

Så uansett om deres forrige album kanskje var hakket bedre, og for så vidt anbefales over Mississauga Goddam, så fortjener disse snikfotografene enn så lenge ros for å være et såpass friskt pust i dagens musikkscene, noe som faktisk får dem til å framstå som befriende virile blant mange av dagens kjønnsløse indie-pop band.

Men, og dette er vel deres mest befriende egenskap, uansett så eksplisitt homofile som de absolutt er ("not that there's anything wrong with it..."), med Mississauga Goddam har The Hidden Cameras bevist at de heldigvis ikke har glemt også å være "gay" i ordets rette forstand.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo