cover

Torbjörn Gulz Trio

Torbjörn Gulz Trio

CD (2005) - Moserobie / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Spor:
Tissto
The Green Man Under The Bridge
1128
Vilse I Förorten
Tenderly
Peace
Spelman Från Rossbyn
Stilla
Someday My Prince Will Come
Poém Languide op 52/3
The Peacocks

Referanser:
Niels Lan Doky
Vigleik Storaas
Bill Evans

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Antidynamisk debut

Torbjörn Gulz Trio finner ikke akkurat opp kruttet igjen.

Om ikke Torbjörn Gulz er alment kjent her på berget, kan han skue tilbake på mange svenske utgivelser, skjønt kun under andre musikeres navn. De siste årene har han jobbet en del med landsmann Jonas Kullhammar og hans plateselskap Moserobie. Og på nettopp dette selskapet har Gulz denne høsten sluppet denne skiva.

Gulz er både komponist og pianist, Mattias Welin er bassist og Jonas Holgersson spiller trommer. Som trio fungerer de godt sammen, og vandrer behagelig mellom et streit og et noe fritt uttrykk. Gulz har en fin og sensitiv tone og voicer tett og tøft, Welin og Holgersson fungerer på sin side bra som komplementærfarger og gjør bildet av plata helhetlig og pent. Men om fargene er rolige, hvordan er så motivet? Litt kjedelig?

Det skal sies at det er ganske nøytralt det man her får servert. Fra første til siste låt bringer trioen oss gjennom ulike variasjoner, uten å blåse tupeen av noen som helst. Gulz er som sagt dyktig i sitt fag, og som komponist går det ham også vel. Plata bærer likevel tydelig preg av at Real Book har blitt lest både ti og femti ganger, noe som i og for seg kommer godt ut for den som ikke forventer radbrekkende arrangementer.

Men skal man i dag gi ut ei plate med standardlåter på, har den fryktelig lett for å bli langdryg og gjennomsnittlig dersom den ikke har sin nisje. En pianist som Keith Jarrett har jo riktig nok gitt ut standardlåter i en årrekke og nærmest gjort dét til sin nisje, men hans trio har på sin side fått til noe som skiller seg fra andres arbeid. Gulz' trio mangler dessverre dette særegne.

Noe av det jeg savner som lytter er å bli utfordret. Det er ikke saft nok i låtene, arrangementene virker flate og like. Det er et forbedringspotensiale i dette, og et sted å begynne kan være i trommene. Jonas Holgersson spiller ikke direkte spennende. Det går mye i skarpvisping, og selv om den er stødig og sikker, virker den nokså satt og heller lite variert. Det er mulig at et radikalt karakterskifte i ny og ne hadde hjulpet på dette labre inntrykket. Da ville man kunne få det som mangler på denne plata, nemlig noen reale oppelåter.

Å pløye seg gjennom akkordskjema på akkordskjema med for det meste trommevisping og hihat på to og fire, fire flate-bassing og en tonal og safe pianosolo over det igjen, er noe man som ung jazzspire lærer seg forholdsvis tidlig. Selv om amatørmusikere teknisk spiller det samme på et lavere nivå, er det selvsagt ikke påkrevd at profesjonelle skal gjøre noe som er vanskeligere. Men man kan kanskje kreve at de skal gjøre noe som er mer spennende?

Dette sliter Torbjörn Gulz Trio litt med, og denne innspillingen fremstår mer som en hybrid av flere band enn et band som har funnet sitt eget uttrykk.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fila Brazillia - Jump Leads

(Twentythree)

To brazillianerne viser vei hvor andre chillout-mekkere faller av lasset. En elektronisk høydare!

Flere:

Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust
Green Day - American Idiot