cover

Edendale

BigBang

CD (2009) - Grandsport / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folkrock / Retrorock

Spor:
Play Louder
Call Me
Swedish Television
Isabel
Freeway Flowers
Bag Of Leaves
To The Max
Jumpsuit
Now Is Not A Good Time
One Step At A Time

Referanser:
Lynyrd Skynyrd
Curtis Mayfield
Red Hot Chili Peppers
The Rolling Stones
The Beatles
Crosby, Stills, Nash & Young

Vis flere data

Se også:
Smiling For - BigBang (2001)
Frontside Rock'n'Roll - BigBang (2002)
Radio Radio TV Sleep - BigBang (2003)
Radio Radio TV Sleep - BigBang (2003)
Poetic Terrorism - BigBang (2005)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Safe fra BigBang

Ikke den nyvinningen vi turte å håpe på fra disse rutinerte gutta.

BigBang har alltid fremstått som en selvsikker gjeng på scenen, og etter at de for alvor ble oppdaget på By:larm i 1999 har de blitt stadig mer selvsikre også på cd. En rask sammenligning med bandets første utgivelse Waxed avslører forbedring i alle ledd siden den gang; "renere" produksjon, sterkere låtliste og sterkt pågangsmot. Men hva gjør egentlig det med Edendale som ferdig sluttprodukt?

Ikke en gang hyppige utskiftninger i personale eller en feide som holdt på å ende i oppløsning for ca. ti år siden, klarte å rokke ved de tre hovedelementene som skaper det umiskjennelige Big Bang-soundet; Melodisk gitar, koring(!) og en rytmeseksjon som er like kreativ som den er stødig.

Dessverre for BigBang er det enkelte andre sider ved dette umiskjennelige som gang på gang har svekket helhetsopplevelsen med mange hakk. For eksempel har jeg alltid vært av den oppfatning at Big Bang hadde vært tjent med en bedre vokalist. For selv om Greni fyller rollen som frontfigur svært godt, spesielt i konsertsammenheng, er han ingen dyktig sanger.

Dette kommer spesielt til uttrykk i paradelåten Isabel. Som så ofte før forviller han seg her inn i et stemmeregister han på ingen måte behersker. Og det er nettopp dette problemet som gjør det så vanskelig å definere hvilke andre band en skal relatere soundet til. Hurtige Call Me ligner for eksempel med sitt høyst gjenkjennbare riff litt på noe Red Hot Chili Peppers kunne gjort, men på grunn av Grenis svakheter som vokalist blir det hele litt for puslete for en slik sammenligning. Dette tar også brodden fra en sammenligning med The Who.

Men det er heller ikke bare her skoen trykker. Låtmaterialet bærer preg av å være forpestet av den samme programmerte "svulsten" som det alltid har vært. Denne later til å sørge for at ingen dugelige introer ikke skal følges opp av ditto dugelige vers og refreng. Dette gjelder både nevnte Call Me og Freeway Flowers, men ikke minst på glade To The Ma". En svært funky pianobeat som er akkompagnert av en høyst delikat og hyperunderdelt hi-hat legger grunnlaget for en skikkelig gladlåt. Når refrenget kommer, er underdelingen borte og den rytmiske lekenheten byttes ut med et usedvanlig kjedelig "fire-rette"-mønster.

Det er nå gått 9 år siden Girl In Oslo, som etter min mening er sist gang de produserte en låt der alle elementene står i stil med hverandre, og som samtidig er en studie i oppbygning. Edendale er bandets fjerde studioalbum siden den gang, og en reprise av noe slikt har de fremdeles til gode å skape. Det er vel kanskje det som gir meg litt følelsen av at de har produsert den samme plata i mange år.

Selv om produsent Greg Richling har tappet BigBang helt for den lille røffheten de en gang hadde som rockeband, er det ingen førstegangsryttere han og Øystein Greni har invitert til å hjelpe seg; Soul/R'n'B-esset Makeda, tidligere Diana Ross-korer Dee Dee O'Neil, multiinstrumentalist Joshua Moore og Dave Rawlings, kjent fra sitt samarbeid med singer/song-writere som Gillian Welch og Ryan Adams, for å nevne noen.

Med andre ord; et vel av dyktige musikere som er med på å heve kvaliteten fra middels dårlig til middels godt. Manglende kreativitet i låtutvikling og bedre fokus på bandets styrker fremfor svakheter, er det derimot ingen andre enn BigBangs stammedlemmer som kan ta tak i.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver

(4AD)

Bon Iver handler om mye, hovedsakelig selvtillit, nyoppdaget identitet og de gode gamle røttene.

Flere:

Fire! - You Liked Me Five Minutes Ago
Richard Swift - Dressed Up for the Letdown