cover

I

I

CD (2002) - Glitterhouse / S2

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Instrumental / Dub / Krautrock / Eksperimentell rock / Space rock

Spor:
Paris Is Burning
Marathon Man
Kistekopf
Milhaus' Daydream
Elephant Titus: The Exploding Pizza Delivery Boy
Who's the Creep?
Chromium Tears

Referanser:
Neu!
Labradford
THC3
Salvatore
Tied + Tickled Trio

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Über Alles

Lite søkervennlig, men ekstremt lyttervennlig plate. I krysser dub og krautrock, og bør regnes som vanedannende.

Düsseldorf-bandet I (som i bokstaven) gjør det neimen ikke lett for den detaljorienterte lytter. De har valgt en meget anonym profil, deres navn og ansikter er ukjente for omverden, og ikke en gang plateselskapet Glitterhouse har fått noe som helst bakgrunnsinformasjon om dem, annet enn at de er fra Düsseldorf. Platen er riktignok improvisert frem live i Klingon Science Reading Room i Dresden, så hvem vet... De gir heller ikke intervjuer, og deres tilsynelatende eneste kontakt med omverdenen er gjennom en stakkarslig e-mail adresse. I følge Glitterhouse fikk de platekontrakt gjennom en handshake-deal, som ikke engang var en egentlig handshake. Med sitt svært kortfattede navn i tillegg, så er heller ikke bandet en drøm for databaser og søkemotorer (som groove!). Men musikken - se den er som en drøm. Som en meget god drøm.

Ved å være såpass ikke-eksisterende som individer er det som om musikerne i størst mulig grad vil fokusere på musikken. Skjønt, de skaper selvfølgelig en aldri så liten kult med sitt stunt, hvem husker ikke haussen rundt Belle & Sebastians lignende forsøk (og ikke minst Kizz!). Uansett, fjes og masker til side, I har levert en fantastisk debutskive. De spiller instrumental syre-space rock med sterke røtter til dub og ambient. Som tyske borgere er det dessuten vanskelig å la være å trekke tråder til for eksempel Neu! og Cluster, viktige band fra den innflytelsesrike krautrockscenen på 70-tallet.

De lar tromme og bass dominere, og det i et stort sett seigt og tungt tempo. Meget drivende i den over ti minutter lange åpningslåten Paris Is Burning og andresporet Marathon Man, som med et håndfast tak plasserer lytteren dypt ned i sofaen, og hensetter oss der for i hvert fall den neste timen. Keyboardet benyttes til å legge på en enkle, repeterende melodier, men også til å skyte ut space-effekter, som med sin ekkoform gjør bandet til en tenkt krysning av King Tubby og Neu! I Norge er det vel Salvatore og de mer ukjente THC3 som er nærmest denne stilformen, og det er lett å tenke seg at disse bandene benytter samme måte å tilnærme seg en låt på. Ved å finne et styrende bassriff som kan suggerere og gå gjennom hele låten, gis det fritt spillerom for de andre til å improvisere over.

På låter som lange Milhaus' Daydream tar de en mer dvelende retning. Tempoet senkes helt, og de konstruerer mer stemningsfulle- og skapende toner, men fortsatt ved hjelp av tromme/bass og alskens svevende keyboardlyder. På Elephants Titus.. går de enda mer abstrakt til verks, og skaper noe som mest av alt minner om skurrende elektronica. Eneste lille minus trekkes for Who's the Creep, som faller mellom disse stolene, men da trekkspillet (?) drar opp til den sørgelige, korte avslutningen Chromium Tears er alt glemt. Da er det På 'an igjen, som Eggum sier.

Monotont og minimalistisk kan man si dette er, men man ønsker aldri at en låt skal ta slutt når I setter i gang. En time i deres selskap er noe av det mest behagelige man kan utsette seg for. Dette er rett og slett musikk å veve drømmer til.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Flere:

Diverse artister - Song of America
Fruit Bats - Spelled In Bones