Genre:
Rock
Spor:
She Was a Milkmaid and I Was a Gentleman
Halos Are Holes Made of Space
Nothing is Left
Our Sweetness Has Become a Problem
A Summer Killing a Spring
It's Wrong Being a Boy
Oh My God What Have I Done
Whatever You Ask of Me
At the Mill
Referanser:
The Strokes
Broken Social Scene
The Black Heart Procession
Built to Spill
Ikke akkurat infernalsk
Catchy indierock med kvalitetsvokal fra brodernasjonen.
Del på Facebook10.09.2003
Hell On Wheels er et navn man ikke tar tilfeldig. Det knytter seg simpelthen en haug med forventninger til musikkstil når man velger et slikt navn. Hvilke forventninger man stiller med er selvsagt individuelt, men jeg forventet for min del nokså heavy rock'n'roll jeg kunne benytte som musikalsk bakteppe for flatfyll eller kappkjøring med lokale helter på Sotra.
Den gang ei. Hell On Wheels spiller mer eller mindre streit indierock. I så måte er navnevalget mer enn pussig, men det får så være. Musikk er mer enn navn. Men musikk handler også om ordene man setter til melodien, og i så måte er trioen i Hell On Wheels representanter for en nokså misantropisk, depressiv livsanskuelse.
Det begynner med et lite glimt i øyet, og ikke så rent lite fengende driv, i åpningssporet She Was a Milkmaid and I Was a Gentleman. En groovy (et passende ord her på siden!) låt som lover godt for det følgende. Haloes are Holes Made of Space følger fint opp, og tegner et dystert bilde av folks generelle evne til å oppføre seg bedritent, men gjør det på en fin måte gjennom et tøft riff som følges opp med en halvdesperat vokal som viser litt av vokalist Rickard Lindgrens riktig så solide register. Etter dette blir det gradvis mer poppa og lettbent, men tematikken spinner stadig rundt feilsteg og pessimisme, gjennom verselinjer som "Another year... another notably wrong priority/We took friendship over business, now we pay dearly" fra Our Sweetness Had Become a Problem, en sang hvor vokalen kan bli nesten Sondre Lerche-esque til tider, og teksten beretter om hvor surt det kan være å oppføre seg som en hyggelig fyr.
Det er i det hele tatt vokalprestasjonene man biter seg merke i når man hører på Hell On Wheels; en dynamisk, variert og god vokalprestasjon redder platen fra å drukne i indierockens grå masse. Instrumenteringen er jevnt over ganske standard, men introduserer tidvis originale elementer, som på platens kanskje sterkeste spor, den vakre Oh My God What Have I Done, en melodiøs og velspilt sang med et skikkelig stilig spanskinspirert gitartema i den skyggefulle bakgrunnen. Platen tar seg i det store og hele opp mot slutten, og lokomotivrytmen trommis Johan Riseng legger opp til i Whatever You Ask of Me fungerer som pulserende metronom for et av de mest happy sporene, som tar for seg kjærlighet og oppofring i et hektisk tempo. Platens avslutning minner om åpningssporets vitalitet og energi, og antyder visse marxistiske holdninger til fremmedgjøringen ved arbeidet man må gjøre i samfunnet uten å vite hvilken plass man faktisk har.
Jevnt over er Oh My God What Have I Done? en god plate, men den mangler kanskje det lille særpreget som gjør at man merker seg en plate og vil høre den igjen og igjen. Hell On Wheels høres ut som de er på vei til å finne et eget uttrykk som skiller dem litt ut, noe som kan gjøre fortsettelsen verdt å følge med på.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Videomix
Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet byr vi på et knippe ferske musikkvideoer i rødt, hvitt og blått.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp