cover

Skelliconnection

Chad VanGaalen

CD (2006) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Kammerpop / Lo-fi

Spor:
Flower Gardens
Burn 2 Ash
Red Hot Drops
Rolling Thunder
Viking Rainbow
Gubbbish
Dandrufff
Wing Finger
See-Thru-Skin
Wind Driving Dogs
Mini T.V.'s
Graveyard
Dead Ends
Sing Me 2 Sleep
Systemic Heart

Referanser:
Neil Young
The Unicorns
Andrew Bird
The Shins
Sufjan Stevens
The Hidden Cameras
Iron & Wine

Vis flere data

Se også:
Infiniheart - Chad VanGaalen (2004)
Diaper Island - Chad VanGaalen (2011)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Stormannsgaalskap

Kanadisk multitalent som går rett frem samme hva han støter på. Med vekslende hell.

Chad VanGaalen er noe i nærheten av en kanadisk MacGyver. En ting er at han er en svært dyktig illustratør som bruker mesteparten av sin tid på tegning og videokunst. Noe annet er at han også pusler med musikk, og har bygget sitt eget hjemmestudio på soverommet hjemme i Calgary. Her har han de siste årene spilt inn godt over tusen instrumentaler, ofte med hjelp av instrumenter han har bygget selv.

Mytemaskineriet skal ha det til at VanGaalen selv ikke innså sitt eget talent for musikken, og måtte dyttes i gang av kameraten Ian Russel, som overtalte ham til å legge vokal på sangene og få dem utgitt. Det var ingen dum idé.

I 2004 kom Infiniheart på den kanadiske indielabelen Flemish Eye (gjett én gang hvem som laget coveret). Ryktet spredte seg, og platen havnet på skrivebordet til Sub Pop, som raskt var på pletten med kontrakt. Plutselig var Chad VanGaalen et navn å regne med, og de siste månedene har han vært på veien med med helter som Built to Spill, Band of Horses, Fruit Bats, Rogue Wave og Stars.

Og nå - to år og noen hundre instrumentaler senere - er det altså duket for ildprøven med storkapital i ryggen.

Det begynner ikke bra. Flower Gardens starter med irriterende synthdrodling, fulgt av en grovkornet gitar som river og sliter i et slitent heavyriff. VanGaalens drukner sin egen stemme i ekko, og messer ut floskler av typen "If you wanna get close to it, you've got to pay." Han benytter seg av en fraseringsteknikk som Einstürzende Neubauten har perfeksjonert (på tysk), når han spiller på motstanden i konsonantene (You've got to p-p-p-p-p-pay, if there's a t-t-t-t-t-t-t-time), uten at det kompenserer for keitete instrumentering.

Det kan ikke fortsette slik, og det gjør det heller ikke. Allerede neste spor, Burn 2 Ash, bringer frem smilet. Med en hook som The New Pornographers' Carl Newman gjerne skulle satt navnet sitt under, og et herlig uryddig orgel som pisker sangen fremover, er den en sann fryd. Et aldri så lite nikk til Oscar Wilde ("I would hope for true love, not a pair of handcuffs") har heller ikke skadet mange popperler de siste 20 årene.
Tekstmessig kan det bli i overkant snurrig: "Mend this broken drum and let it run / With the envelope and cut your tongue." Men, hei – det er popmusikk!

Moroa fortsetter med Red Hot Drops. Rett frem nydelig laptoppop à la Postal Service og The Notwist, med platens mest gjennomarbeidede arrangement. På tekstsiden begynner uhyggen å bite fra seg: "Sharpened teeth that dive deep into veins / Slowly draining with no pain," messer VanGaalen som et forvarsel om marerittene som skal følge. Beklageligvis kutter han platens kanskje fineste øyeblikk allerede etter et par minutter, og bruker den siste tredjedelen av sangen til å hamre løs på sitt eget refreng.

Rolling Thunder høres ut som Iron & Wine på tomgang. En akustisk, repeterende sak med en banal tekst: "Her mind is filled with joy and wonder / Strike of lightning, rolling thunder." Dessverre akkurat så kjedelig som den høres ut. Påfølgende Viking Rainbow gjør i det minste et skikkelig forsøk. Her bringer VanGaalen frem hele kjellerorkesteret med analoge keyboards, trommeloops og fuglekvitter, men mangler melodien til å gjøre instrumentalen interessant.

På Gubbbish går det skikkelig på tverke. Her rapper han melodien fra Depeche Modes World in My Eyes, og krydrer den med en trist blanding av pompøs fantasy og engelsk skolestil:
"Can you see the future in all this decay? / Skeletons are walking, everything is in pain / Or is it just fantastic, cities in the clouds, underwater empires?" Deretter serveres mantraet "I'm never going to sleep" femten ganger på rappen, før VanGaalen spiller trumfkortet:
"I'm a headless corpse, made of fear and dust / I'm going to watch the clock, I'm going to watch it rust / I hide the words in my mouth and grab a poisoned kiss." Uff.

Dandrufff er nok et vindskjevt, instrumentalt mellomspill. Et kurrant grep, men litt malplassert når man allerede i utgangspunktet sliter med å finne en rød tråd gjennom platen. Mercury Rev bruker samme trikset på Deserter's Songs med langs større hell. På Wing Finger går VanGaalen Sufjan Stevens etter i sømmene, og lander trygt på beinene. Kun akkompaignert av banjo plukker han seg gjennom en trivelig sak med merkelige stream-of-conciousness-aktige tekstlinjer som "Abandoned pianos, your stepped-at bongo-drums, the snails that live inside aquariums."

See-Thru-Skin er en ny opptur. En liten kammerpopperle, som bygges ut med munnspill og ekstra perkusjon, ikke ulikt noe labelkameratene i The Shins kunne ha kommet opp med. Wind Driving Dogs er klassisk roots med et refreng med en touch av gospel (komplett med kor og greier), mens Mini T.V.'s, kunne vært en Neil Young-outtake fra On the Beach, og slentrer avgårde mot før den kuliminerer i en laidback girarsolo.

Graveyard legger seg i et landskap som fra før huser labelkameratene i Band of Horses, og endelig disker VanGaalen opp med en tekst som treffer noe: "You let your ghost leak through the earth above your grave and ghost around. To find your love that you left behind inside this old town."

Dead Ends får også stjerne i margen. Her leker VanGaalen seg med klanger, med fascinerende resultater. I bunn ligger et repeterende gitartema som etterhvert får selskap av munnspill og et riktig fengende mellomspill. Og for første gang på platen presser han stemmen skikkelig, og scorer på det.

Sing Me 2 Sleep er platens vuggesang. Dempet, akustisk og ingen umiddelbar lykkepille: "Take this lonesome brain and wash it down the drain. Push it through pipes and into the sewer where it came from." Skjørt og vakkert, men ingen innertier. Helt til slutt får vi Systemic Heart, nok en instrumental som verken pirrer eller engasjerer.

De fleste som hørte Chad VanGaalens debutplate for to år siden var enige om at talentet var upåklagelig. Innvendingene var at den manglet struktur. To år senere er det gledelig å slå fast at talentet fremdeles er like stort, men samtidig skuffende at man heller ikke denne gang har klart å sy sammen en plate som holder fra start til mål. Når Skelliconnection er bra er den glimtvis strålende. Problemet er at den i perioder er totalt likegyldig, for ikke å si irriterende. Uten å spekulere for mye i det, er det påfallende at selv Sub Pops eget presseskriv fremhever at VanGaalen i første rekke er en strålende visuell kunster og deretter en begavet musiker.

Nei, last ned Burn 2 Ash, Red Hot Drops, See-Thru-Skin, Graveyard og Dead Ends og du har en brillefin EP. Resten er for spesielt interesserte.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.