cover

Live at Glenn Miller Café, vol. 1

Paal Nilssen-Love & Jonas Kullhammar & Peter Janson

CD (2002) - Ayler Records / Musikklosen

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Sinnssyk frijazz

Ekte frijazz, skapt av unge, fandenivolske og talentfulle musikere som skaper spontant, og framfører med voldsom og tordnende kraft.

"A free & independent way of listening, leads to a free way of thinking, leads to a free way of acting." Mats Gustafsson siterer musiker/kunstner Dror Feiler i teksten i innercoveret, og forsøker å belyse en vei ut av det massehypnotiserende hysteriet som preger den vestlige verden etter 11/9. Gustafsson selv søker dette som musiker, og han representerer en frimusikalsk bevegelse mot konformitet, konsesustenkning og kommersialisering av musikken og kulturen. Feilers eksplisitte politiske kunst fikk som kjent et kraftig utslag i forbindelse med installasjonen "Snöhvit, och sanningens vansinne", som ble rasert av en israelsk diplomat i forkant av en folkemordskonferanse i Stockholm.

Nå har ikke improvisasjonsmusikk og frijazz samme konkrete gjennomslagskraft hos publikum som Feilers installasjon viste seg å ha. Det er et trist faktum. Politiske og kulturkritiske holdninger kommer likevel sporadisk til overflaten; Gustafssons liner-notes til denne plata er et eksempel, Aslak Sira Myhres introduksjon til Nilssen-Loves All Ears-festival et annet. Kullhammars etablering av Moserobie Records for selv å ta seg av produksjon, distribusjon og promotering av skiver er også et tegn i tiden, og et signal om at et voksende antall musikere ikke er komfortable med tilstanden i musikkbransjen. Et politisk og kulturkritisk signal. Utfordringen er rett og slett å nå fram til publikum med musikk og budskap.

Svenske Ayler Records profil er ganske enkelt å gi ut live-plater, og de har etterhvert bygget opp et relativt stort arkiv som dokumenterer musikere i fri utfoldelse på scenen. Arbeidsområdet er der det spilles frijazz/improvisasjonsmusikk, og i katalogen finnes det skiver fra New York og Chicago, Paris og London, Stockholm, Göteborg og Oslo. Glenn Miller Café (Stockholm) er representert med flere skiver, og det er nettopp her Peter Janson, Jonas Kullhammar og Paal Nilssen-Love har blitt fanget opp. Dato for konserten er 4. september 2001. Den er altså ubesudlet av "the post 9.11 mess" som Gustafsson skriver om, i den grad man kan snakke om at denne datoen har hatt innflytelse på denne scenen.

Cold Thrills åpner dette ballet. Den starter som et fyrverkeri av en action-jazz låt der det ikke brukes tid på å introdusere en melodi eller et tema. Kullhammar (saksofon) setter umiddelbart i gang med med å utforske skalaer, han glir opp og ned, fram og tilbake, avbryter seg selv med skrikende utblåsninger og fortsetter skalaimproviseringen fram til han overlater inititivet til Peter Janson (bass) og Paal Nilssen-Love (trommer). Vi kan kjenne igjen groovet som Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten er kjent for i Norge; høy intensitet, stort rytmeregister som manifesteres i et heftig og aggressivt groove. Etter seks minutter settes Janson/Nilssen-Love inn et gir til, Kullhammar kommer inn og tar tak der han tidligere forsvant ut.

Slowdown er nettopp det tittelen tilsier. I hvert fall de første fem minuttene der Janson kjører en helt ekstraordinær bass-solo. Det er hverken melodi eller fri improvisering, han bygger et slags strekk der hvert anslag er en naturlig konsekvens av det foregående. Det utvikler seg hele tiden og bygger seg opp mot et punkt der det faller naturlig for Kullhammar å bryte inn med noen forsiktige toner på saksofonen. Det er sjelden en solo er så spennende, og selv om denne kan betraktes som et lite intermesso klemt mellom heftig action jazz, vil jeg si at dette er et av høydepunktene på plata. Den bidrar også til at albumets helhetlige dynamikk får bredere og dypere utslag.

Nilssen-Love introduserer den 24 minutter lange Smash- and- Grab. Kullhammar har plukket fram barytonsaksofonen, og han trakterer det mektige instrumentet med allsidighet og tyngde. Janson og Nilssen-Love plukker opp tråden fra Cold Thrills, og jeg bøyer meg i støvet for det vanvittige drivet de greier å skape. Når Kullhammar plutselig kommer inn med tenorsaksen blir dette virkelige sublime greier. Heftige rytmer, fikserte grooves og kraftutblåsninger ornamenteres om hverandre med garagerockens energi, Nilssen-Love bruker hele trommesettet og mer enn det i et soloparti før det braker løs igjen. Og slik fortsetter det i 24 minutter. En herlig opplevelse på plate, antagelig et stort kick levende på intime Glenn Miller Café. Kullhammar og Janson tar det fortreffelig ned, og avrunder gildet på en herlig avmålt måte.

Blow Out, platas siste spor, er en slags toppunkt i energien, kraften og intensiteten disse tre er i stand til frambringe sammen. De siste ti minuttene av Blow Out er et vanvittig fyrverkeri som virkelig er et høydepunkt groovy improviserende action jazz man skal lete lenge for å finne sidestykke til. Dette er virkelig et spark bak til sløve hjerner og sovende rockeføtter. Ekte fri jazz, skapt av unge, fandenivolske og talentfulle musikere som skaper spontant og framfører med voldsom og tordnende kraft. Blow Out sparker vilt, roer ned og tar seg opp igjen; 30 minutter i berg og dalbane. En voldsom opplevelse!

Skal man sette albumet i sammenheng med Feilers oppfordring til fri tilnærming, kan dette være et godt første steg på veien. Om denne trioen er like eksplisitt politisk og misjonerende som Gustafsson er jeg allikevel ikke like sikker på, Live at Glenn Miller Café er nok først og fremst et musikalsk verk som kommuniserer på musikalske premisser. Men er konskevensen at man gjennom dette albumet kan stimuleres til et mer kritisk blikk på kultur, politikk og handling er ingenting bedre enn det. Potensialet ligger der.

Denne utgivelsen dokumenterer dag 2 for disse tre på Glenn Miller Café. Vol. 1 indikerer at det vil komme en oppfølger. Overraskende nok finnes ikke dette albumet i norske platebutikker, ikke engang på Bare Jazz, men det kan kjøpes direkte fra www.ayler.com.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire

(The Perfect Hoax)

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette LRFASS i bås.

Flere:

Rosanne Cash - Black Cadillac
Sharon Van Etten - Tramp