After the Gold Rush

Neil Young

CD (1970) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Nesten som et soundtrack

Gold Rush er noe helt annet enn det man skulle forvente.

Av Tor Martin Bøe

Del på Facebook08.11.2005 (opprinnelig fra pstereo.no)

Det er noe rart med "After the gold rush"

Kanskje er det fordi en ung Tor Martin kjøpte plata på bakgrunn av at han hadde hørt "Southern man". Det var en noe overrasket ung mann som hørte seg fram til "Criple creek ferry" den dagen. Og som prøvde å skjønne hva tittellåta egentlig handlet om.

For "Gold rush" er noe helt annet enn det man skulle forvente.

For eksempel har den tre førstelåter. Både "Tell me why", tittellåta og "Only love can break your heart" kunne vært åpnere på hvert sitt knallalbum. Alle kunne hatt den riffdrevne "Southern man" som andrelåt. Det er nesten som om Neil ikke helt har klart å bestemme seg, og like gjerne slengt inn alle sammen. Dessuten har den et tittelspor som høres ut som Knut Arild Hareide sitt Matrix-manus. Og ikke minst er det en plate som effektivt fader ut låtene før de egentlig har begynt.

Nesten som et soundtrack.

"After the gold rush" var egentlig ment som soundtracket til et scenestykke med samme navn. Stykket ble aldri noe av. Sannsynligvis har ikke verden gått glipp en Beckett eller Ibsen, men med Neil sitt lydspor, kunne det fint ha blitt oppgradert til celluloid, tatt turen om Hollywood og innkassert Oscar for beste soundtrack.

Allikevel er det altså noe rart med "After the gold rush"

Kanskje er det den post-apokalyptiske tonen som tittelsporet og det fotografisk utbrente coveret flommer over av. Kanskje er det at låtene ikke river det til seg, slik poprockeren "Everbody knows this is nowhere" gjorde? Kanskje er det det at det eksisterer en sammenheng mellom låtene - uten at man helt skjønner det i starten. I allefall ikke hvis man sitter og venter på flere låter som "Southern man".

Det gjør ikke den eldre Tor Martin-versjonen. Den eldre versjonen liker de spinkle, spedbarnsskjøre men samtidig blytunge låtene som hovedsaklig baserer seg på tolvstrengsgitar (Tell me why) og stuepiano (After the gold rush, Birds ). Den eldre versjonen liker at plata har "Southern man" og "When you dance" som to elektriske stolper perfekt plassert i låtbalansen, uten å være soleklare høydepunkter. Ikke minst liker den eldre versjonen at "After the gold rush" summerer opp Neil Youngs kvaliteter som låtskriver og artist lenge før Neil Young var klar over dem selv.

Det er noe rart med "After the gold rush". Det rareste er at den føles som en lang og tung klassiker, selv om den klarer en runde på 35 minutter. Men noen ganger trenger man ikke trenger mer tid for å innse at man har funnet gull. Uavhengig av aldersversjon.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: