cover

Dead Media

Hefner

CD (2001) - Too Pure / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Indiepop / Britpop

Spor:
Dead Media
Trouble Kid
Junk
When the Angles Play Their Drum Machines
Union Chapel Day
China Crisis
Alan Bean
Peppermint Taste
The Mangle
The King of Summer
The Nights Are Long
Treacle
Half a Life
Waking Up To You
Home

Referanser:
Belle & Sebastian
Kraftwerk
Violent Femmes

Vis flere data

Se også:
The Fidelity Wars - Hefner (1999)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Hefner goes Kraftwerk

Hefners bittersøte sanger er denne gangen pakket inn med synther fremfor gitarer, uten at det hjelper.

I 1998 debuterte Hefner med Breaking God's Heart, som tross sine ujevnheter var et svært sjarmerende album, med en rekke strålende låter, og med oppfordring på coveret til å "buy more Beach Boys records". Under den typisk engelske sarkasmen og humoren i låtene lå det alltid oppriktige følelser i bunn, og Darren Hayman sang sine sanger om forhold og knuste hjerter som om han mente hvert ord.

Hefner har fortsatt i samme stil på sine neste utgivelser, som begge har vært ujevne plater, men med flere flotte spor. Men de har ikke lenger debutens overraskelsesmoment, de er ikke lenger "nye og spennende", og vi lar oss ikke lenger sjarmere så lett. Hefners karakteristiske sound begynner etterhvert å bli ganske forutsigbart. De spiller gitarbasert britisk indierock, med anstrøk av melankoli og en dose Violent Femmes-folk-punk, og ofte med catchy popmelodier og allsang-vennlige refrenger. I front er Darren Haymans særegne stemme, ofte klagende, og av og til nesten i fistel. Om det funker eller ikke er selvsagt avhengig av låtmaterialet, og på sitt beste kan de være direkte rørende. Men alt for ofte er melodiene ikke sterke nok til å bære låtene, og musikken klarer ikke å underbygge Haymans fraseringer på en overbevisende måte.

Hefner har etterhvert stivnet i sitt eget sound, platene er litt for like, og det er på tide med en fornyelse. Og, vips, på deres nye utgivelse får vi nettopp det. Hefner tar en ny og overraskende retning med Dead Media. Bandet har tydeligvis hørt mye på Kraftwerk i det siste, og forelsket seg i analoge synther. Bookleten viser hvor det bærer, med tegninger av Moog, Roland og Korg-synther, og de ramser opp en hel haug med andre synther de har brukt under innspillingene. De har byttet ut gitarene sine med synthesizere, det vil si, gitarene er der fortsatt, med det er utvilsomt synthene som dominerer på dette albumet. Hefner understreker at de ikke har brukt noen computere under innspilling, og de har neppe vært på jakt etter noe moderne lydbilde. Tvert i mot lyder det svært retro, mer Kraftwerk enn Mouse on Mars, selv om de nevner begge som inspirasjonskilder. When the Angels Play Their Drum Machines heter et av sporene, og jeg innbiller meg at den tittelen gjenspeiler noe av det inntrykket Hefner vil oppnå på denne platen. Hefners litt naive og uskyldige uttrykk sammen med gammeldags teknologi - følelser og maskiner forenes, liksom.

Deres forrige plate, We Love the City, var den mest gjennomtenkte og produserte platen de har laget, med et års forberedelser og finpussing på detaljer. Med Dead Media ville de gå tilbake til den enklere innspillingen, med en åttespors opptaker, som skulle sørge for større spontanitet og at kun det som var vesentlig ble tatt med. Selv om man kunne håpe at det nye synth-dominerte lydbildet ville gi Hefner den vitamininnsprøytningen de trenger, har Dead Media blitt en ganske slapp plate. Det hjelper lite med nye instrumenter når låtene er uinteressante.

Også på denne platen er det noen høydepunkter, jeg liker spesielt den stemningsfulle Junk, med trompet og den messende tekstlinen "we don’t need this junk to survive". Men dessverre er det lenger mellom høydepunktene her enn på noen av de andre Hefner-platene.

Dead Media er utvilsomt Hefners mest dempede plate, Hayman lar sjelden sangene bygges opp slik at de ender med at han roper ut teksten, slik han ofte har gjort tidligere. Og kanskje er det like greit, stemmen hans kan bli litt enerverende i lengden, men det fører også til at det mangler litt temperatur på denne utgivelsen. Som om bandet har vært mer opptatt av å leke seg med sine nye analoge synther enn å lage god musikk. Hefner lager aldri direkte dårlige låter, de er bare ikke spesielt interessante, men kanskje er det en minst like stor forbrytelse, når man vet de har potensiale til å lage virkelig bra låter.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Diverse artister - Hugen leikar så vide - Middelalderballader i Norge

(NFS (Norsk Folkemusikksamling))

Bjørn Hovde applauderer høylytt et nytt arkivhistorisk dokument, utgitt av Norsk Folkemusikksamling ved Universitet i Oslo.

Flere:

Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons
Devendra Banhart - Niño Rojo