cover

The Runaway Found

The Veils

CD (2004) - Full Cycle / Rough Trade / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Poprock / Orkesterpop / Britpop

Spor:
The wild son
Guiding light
Lavinia
More heat than light
The tide that left and never came back
The leavers dance
Talk down the girl
The valleys of New Orleans
Vicious traditions
The nowhere man

Referanser:
Starsailor
Embrace (UK)
Suede
Elbow
The Divine Comedy
Jeff Buckley
Travis
Richard Ashcroft
The Smiths

Vis flere data

Se også:
Lavinia - The Veils (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Variert og elegant

Jeg så for meg et behagelig kjennskap med nok et indie-popband, men The Veils har mye mer å by på.

Så dukker det opp noen engelske karer, såvidt ferdig med tenåra, med en vokalist oppvokst på New Zealand. Dette er enda en av disse gruppene som har "the" i navnet. Plata er produsert av Bernard Butler, og jeg hørte noen kalle den "en krysning av Starsailor og The Strokes". Jeg så for meg et behagelig kjennskap med nok et indie-popband.

Men æres den som æres bør. The Veils har mye mer å by på. Lite minner om Starsailor, rent bortsett fra at vokalist og låtskriver Finn Andrews til tider kan høres ut som James Walsh. Derimot legger han seg på flere spor ganske nær Julian Casablanca. Men la oss gå litt mer kronologisk til verks.

Plata åpner med min nye yndlingssang, "The wild son". Mørk, men engasjerende, og med et refreng som brenner seg fast i både hals, hode og hjerte.

Darling, I need you far more than I say
None of my fears are as dear to me


"Guiding light" er mer lik noe produsenten Bernard Butler kunne ha gjort. Fengende, med en liten dæsj av The Strokes i seg. Den følges opp av nydelige og storslåtte "Lavinia". Til lyden av strykere kan man føle at Andrews sitt hjerte er i ferd med å briste. Videre følger blant annet en hard rock ("More heat than light"), en nydelig ballade ("The valleys of New Orleans") og den briljante poplåta "The leavers dance".

Med andre ord er plata ganske så variert, til tider elegant, andre ganger ganske så røff. The Veils får meg til å tenke på The Smiths, Nick Cave, Richard Ashcroft, og selvfølgelig Jeff Buckley. Mange vil nok si at verden har nok vokalister som låter nesten like bra som sistnevnte, men jeg er overbevist om at vi har plass til Finn Andrews også.

Nettopp så bra er denne gruppa. Jeg håper bare at ikke all hypen i en del engelske musikkmagasiner gjør The Veils til et yndet band å mislike.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fever Ray - Fever Ray

(Rabid)

Elektronisk brilijant og lyrisk overlegent fra Karin Dreijer, som har laget ei plate som simpelthen er uimotståelig.

Flere:

Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970
The Shins - Wincing The Night Away