cover

Being Everything, Knowing Nothing

Morten Abel

CD (2003) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock

Spor:
House on Fire
Inparticular
Winterland
Surfer Girl
Trendsetter
Elephant Man
Mr. Innocent
The Birmingham Ho
Gravedigging
Opera
Cecilia Carter
I'll Be Good

Referanser:
The September When

Vis flere data

Se også:
I'll Come Back And Love You Forever - Morten Abel (2001)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Delikat pop og noe tøys

Den norske popkongen har gitt ut sitt fjerde soloalbum hvor han viser ulike sider.

På slutten av 80-tallet slo Morten Abel gjennom med bandet September When og ble, etter som årene gikk og platene solgt, en anerkjent popskikkelse på Norges musikalske kart. Morten hadde alt. En vokal med personlig karakter, evnen til å mekke gode poplåter og et ytre som egner seg bra på platecover. Han forsvant aldri fra bransjen (til noens frustrasjon og til manges glede), men gikk solo etter bruddet med The September When i 1996. Han ble villere, oste av mer selvgodhet og gjorde vel egentlig alt for å skille seg ut. Med andre ord: han er ikke akkurat pressens yndling (ikke kom og fortell meg at Dagblad-journalistene som sendte plata til England, ikke visste hvordan de ville flire av en internasjonal Abel-invasjon). Irriterende nok for mange, smiler Morten like tappert og selvgodt, og holder konsert i Slottsparken. You go, girl!

Nå glemmer vi alt dette hurlumheiet rundt mannen og bransjen, og tenker musikk. Being Everything, Knowing Nothing er en slags diger fest der alle slags impulser er velkomne. Selvfølgelig er det like poppet som før, og vi finner innslag av rap (grøss), østelige toner (funky), etniske vokalimitasjoner (folketoner) og selvfølgelig mange abeligøyer. Ha!

Første singelen ut, The Birmingham Ho, er rett og slett ganske teit, selv om refrenget er fint nok. Teksten er teit og rappingen er teit. Men bortsett fra denne og den dance-aktige vanvittig kjedelige sistelåt, er plata fylt med gode, lyttervennlige poplåter. Litt corny her og der, men man blir faktisk ganske munter av å høre på. Personlig foretrekker jeg Abel når han er i det mer balladete hjørnet – Lydia var en meget fin låt fra plata Snowboy, by the way. Noe av dette skinner gjennom i Winterland. Den tøffeste er definitivt Surfergirl, som gir en litt seig rockefølelse: litt temperament og litt skinn.
Noe jeg både liker og misliker ved plata, er at den skifter humør ganske ofte: fra det tullete, til det tøffe og til det såre. Problemet ligger i at noen låter fungerer bra, andre ikke.

For å nevne noen sanger som er lette å bli glad i: Trendsetter, Winterland og Opera er alle meget fine poplåter. Tekstene er ikke av det dypeste eller poetiske slaget, men allikevel litt underholdende: "I asked you where you want to spend the weekend / No I don't believe you're going to Mars" (Surfer Girl) og "Why's white snow blue/ Reflections from the sky, I think" (Winterland). Litt filosofisk der i gården?

12 låter. Tre litt tøysete eller stygge (The Birmingham Ho, I'll Be Good og Elephant Man). Ni flotte eksempler på at Abel er en av Norges fremste låtskrivere.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Loscil - Triple Point

(Kranky)

Elektroniske pulser, dype bassganger og nesten uhørbare subrytmer.

Flere:

Ed Harcourt - From Every Sphere
Philip Kane - Time: Gentlemen