Drunken Boat

Petiko

CD (2005) - Karisma / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Høye ambisjoner - annenrangs resultat

Taktskifter og instrumentbruk som sjelden høres fra slike ubeskrevne blad, men resultatet blir dessverre bare annenrangs.

Av Yngve Brynjulfsen

Del på Facebook06.10.2005

Første gang jeg hørte om Petiko var da en her ikke navngitt country-rocker fra Fyllingsdalen kom bort til meg på en pub og utbrøt med entusiasme: "Yngve, har du hørt Petiko? De kommer du til å digge! De e litt sånn Stereolab." Jaha, tenkte jeg og la meg deretter dette merkelige bandnavnet på minnet med en viss forventning, siden jeg og nevnte country-rocker tidligere hadde hatt mange fruktbare musikkdiskusjoner over et glass eller to.

Hvis man skal tåle å bli sammenlignet med innovatørene i Stereolab mener jeg at musikken må ha en stor dose friskhet, leken dynamikk og overraskelsesmoment i seg. Slike fyndord kan man ikke tildele utgivelsen Drunken Boat fra denne bergenstrioen. Til det blir det hele for baktungt. Hadde det vært en godt gjennomført melankoli på platen, ville selvsagt det baktunge blitt unnskyldt. Men melankoli og sårhet er ikke en sentral del i dette materialet - tvert imot later det til at utprøving står i fokus. Sangene går inn og ut av ulike faser og veksler i tempo, og broer finnes det så mange av her at man nesten skulle tro at guttene er oppvokst på et øysamfunn! Orgler og koring er også noe Petiko benytter seg mye av, samt effekter på vokal og snurrige smålyder av High Llamas-tapning. Men denne utprøvingen er ikke delikat nok til å få verdi nok i seg selv - som nettopp er tilfelle med band som High Llamas.

Og som med så mange andre band rundt på denne kloden: Hvor er de gode melodiene?! Petiko har ikke lagt seg skikkelig i selen for å skape popmelodier som vekker interesse og som en brenner etter å få inn i øregangene gang på gang. Melodiene virker veike og i beste fall oppbrukt av David Bowie for 25 år siden. Mye av inspirasjonen virker å komme fra Classic Rock & Pop fra 60- og 70-tallet, uten at man evner å bringe noe nytt og ungdommelig til bords.

Sky is Grey er en låt som handler om regn og denne låten er symptomatisk for det meste av platen: Klisjeaktig regnetterlikning i form av plukking av fiolinstrenger, en litt for svak vokalmelodi og medfølgende tekster om regnet og stemningen det skaper. Kanskje man bør be om noe mer fra folk som er oppvokst i Bergensområdet og som har opplevd det våte element i så ufattelig mange forskjellige situasjoner i livet? Som på resten av platen finnes det i Sky is Grey rikelig av sporer til noe større - for eksempel halvsnedige taktskifter og bruk av instrumenter som få andre ubeskrevne popblad tør benytte seg av. Ambisjonene er høye, det skal Petiko ha, men resultatet blir dessverre bare annenrangs.

Platens utvilsomt sterkeste spor er Acres of Blue hvor tempoet blir skrudd opp og funkgitar og -bass blir hentet frem. Denne er frisk og fin og får en til å tenke på en krysning av jazzpopmesterne i Sea and Cake og Stone Roses sin Fool's Gold. Som nevnt over: en spore til noe bedre og kanskje noe som kan peke fremover? For jeg er sikker på at Petiko er noe vi får høre mer fra i årene som kommer. Dette virker mer som gutter som er virkelig interesserte i å skape musikk, fremfor en gjeng med poprock-posører i trange dongeribukser som kun ønsker damer, sprit og en hit på P3. Så velkommen tilbake, Petiko. Jeg har ikke blitt fullstendig skuffet og motløs over at forventninger som min countryrock-kamerat fra Fyllingsdalen ga meg, ikke ble oppfylt. Jeg venter mer enn gjerne på mer.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: