Scorch Trio

Scorch Trio

CD (2002) - Rune Grammofon / Voices Music & Entertainment (VME) / ECM

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Instant compositions.

Ekstatisk og groovy improv av absolutt ypperste klasse!

Av Carl Kristian Johansen

05.05.2002

En klassiker fra Rune Grammofon! Denne gangen er det den finske gitarist/komponist Raoul Björkenheim, bassist Ingebrigt Håker Flaten og trommeslager/perkusjonist Paal Nilssen-Love som utgjør en massiv og høyenegisk powertrio, under navnet Scorch Trio. I stor grad en treffende overbygning på musikken disse gutta produserer; egnet for brennmerking!

Nilssen-Love og Håker Flaten er godt kjent med hverandre, og et publikum som har opplevet denne duoen i flere sammenhenger enn det går an å holde orden på. Samarbeidet mellom disse to når enda en gang nye høyder i intensitet og vitalitet, denne gangen er Björkenheim tredjemann som tilfører bensin til jazz,- improv-verdenens svar på Perpetuum Mobile. Dette tar av fra Nilssen-Loves første anslag og det fullføres til Björkeheims siste riff.

Gitarister er mangelvare på den norske scenen og på utgivelser i dette landskapet der frontlinjen domineres av blåsere og pianister, og det er svært spennende å oppleve Björkenheim i denne konteksten. Han er på mange måter en dominerende kraft i denne trioen gjennom sin tighte og kraftfulle stil, der hans rolle på denne utgivelsen på mange måter likner på John McLaughlins i Bitches Brew-perioden med Miles Davis rundt 1970. Som McLaughlin står Björkenheim for særdeles kraftfulle improvisasjoner som på en måte lager en melodilinje over rytmeseksjonen. Samtidig representerer han et dirty, rått og fuzzy sound som overgår McLaughlin og som kanskje glir over i den mer kompromissløse Jimi Hendrix' maltraktering av Star Spangled Banner. New York-bosatte Björkenheim har gjennom sin oppvekst reist over hele verden, og vært bosatt i California og i Finland. Hans åpne stil reflekterer det i stor grad, og inkluderer åpenbart mange flere enn Hendrix og McLaughlin. Amerikansk improv-jazz representert gjennom pålene Coltrane, Mingus og Dolphy, og ikke minst gitarist/komponist/satiriker Frank Zappa (vi hadde trengt en av Zappas kaliber i dag!) streifes underveis på Scorch Trio. Björkenheim har også i sin tid i Finland laget en del musikk sammen med nå avdøde trommeslager Edvard Vesala - blant annet inkludert ECM-utgivelsen Lumi - og han dannet sin egen gruppe Krakatau som slapp to skiver på ECM rundt 1990. Han har også laget musikk med Mats Gustafsson, og der tangerer han Nilssen-Love og Håker Flaten.

Ord blir nesten overflødige i min beundring for Nilssen-Love og Håker Flaten. Det er nesten slik at jeg vil oppfordre folk til å gå til umiddelbar anskaffelse av platen og skippe rett til tredjesporet Salaa, fremfor å lese videre. Björkenheim er med i begynnelsen, men forsvinner nesten i bakgrunnen etterhvert som det drivende kompet dominert av Håker Flatens repetetive riff utvikler og utfolder seg. Nilssen-Loves gyngende takt danner et fullkomment groove, og dette kompet kunne fortsatt i en evighet uten at man ville blitt lei. Dette er også den låten på albumet som minner mest om Miles svarte, djevelske, elektriske jazz fra '69 og utover. Med orgel hadde vi hatt å gjøre med en ny Rated X. Samtidig kan den også kan bringe tankene hen til Coltranes superkvartett fra første halvdel av 60-tallet.
Oppsummert: fy faen for en låt!

Dette fandenivolske groove preger mange av låtene på denne utgivelsen. Åpningssporet Oikosulku, og ikke minst den aggressive Taajus, er ville og høylytte improvisasjoner som noen ganger tangerer Supersilent4 på de mer kontrollerte partiene. Intensiteten tas også ned på xxx og lar nervene hvile gjennom noen minutter i løpet av de tolv minuttene den varer. xxx er en mangefasettert låt som varierer i intensitet og styrke, og som avsluttes med et smell.

Vittula er en ambient og lydmalende sak som er mer elektronisk basert, og representerer en ny fase i måten Björkenheim bruker sin gitar som instrument, i denne konteksten selvfølgelig.

Dette er en enestående plate med tre fantastiske musikere som streber etter en felles plattform. Dette lykkes de med i høyeste grad som Scorch Trio.

Mye av fascinasjonen for denne platen skyldes rytmeseksjonen som utgjøres av Nilssen-Love og Håker Flaten. Etter å ha hørt dem i mange sammenhenger med forskjellige overbygninger, individuelt og som duo, vil jeg si at denne platen er et foreløpig høydepunkt både i Rune Grammofons utrolige katalog, og i deres allsidige karrierer.

Dette må oppleves!

Groovissimo

Shining - Blackjazz

Uansett hvor gammel du er bør du nesten få tillatelse fra mammaen din til å høre på dette.

Flere: