cover

Blessed Black Wings

High On Fire

CD (2005) - Relapse / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Stoner / Doom / Hardcore

Spor:
Devilution
The Face of Oblivion
Brother in the Wind
Cometh Down Hessian
Blessed Black Wings
Anointing of Seer
To Cross the Bridge
Silver Back
Sons of Thunder

Referanser:
Sleep
Kyuss
Mastodon
Converge
Motörhead

Vis flere data

Se også:
Surrounded By Thieves - High On Fire (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Progressive stoners? Can it be?

High on Fire drar deg etter en topptrimma dragster gjennom stoner-gjørma.

Relapse er et plateselskap som glimter til med jevne mellomrom. Deres tunge satsing på musikk for ører som tåler en støyt (les: metal og hardcore) har tidligere gitt oss eminente band som Converge, Dillinger Escape Plan og Mastodon i tillegg til en gjeng med helt greie band. High on Fire (HoF) tilhører definitivt den førstnevnte gruppen, det vil si band som faktisk tilfører noe til de etter hvert temmelig brede og tett befolkede sjangerne metal og hardcore.

Matt Pike trakterer gitar og strupe i dette bandet, og er for noen kjent fra det ikke ukjente stonerbandet Sleep. Pikes musikalske røtter var svært tydelige på High on Fires debutplate The Art of Self Defense, som var en ren stoner metal-plate, seig som få. På de fem årene mellom debutplata og Blessed Black Wings har det imidlertid skjedd store ting med HoF, både når det gjelder lydbilde, stil og komposisjon.

Jeg har tidligere uttalt at stonerrock er lyden av gjørme; musikken er så seig og tung at den nærmest velter ut av høyttalerne som en eneste tjukk masse. Det er en temmelig lite sofistikert sjanger, men kan være deilig lytting i tilpassede mengder. Blessed Black Wings låter imidlertid ikke som gjørme, men fortoner seg mer som en svømmetur i kvikksand - du plasker til tider febrilsk rundt i fiendtlige og fandenivoldske omgivelser, men klarer med jevne mellomrom å kare deg i land eller få tak i en grein i form av en variasjon i lydbildet, før du blir kasta uti igjen.

For det er nemlig variasjonen på denne plata som er dens styrke og gjør at den skiller seg fra stonerrocken som forbindes med dette bandet. Selv om lydbildet er stoner-preget, glimter HoF med jevne mellomrom til med for eksempel deilige, krystallklare gitarsoloer, en akustisk gitar, eller et trommebrekk som driver noe helt hinsides. Dette gir en etterlengtet spiss på stoner/doom-metallen, og har en forløsende effekt som gjør plata spennende og interessant i tillegg til steintøff (som den hadde vært uansett).

Plata inneholder bare ni spor, med gjennomsnittslengde på rundt seks minutter hver. Devilution er første låt ut, og setter i stor grad tonen for resten av plata. Med sine Motörhead-aktige motorsagriff og latterlig drivende trommer er den et beist av en låt, med en energi så primal, så rå, så enkel og så deilig at det skal godt gjøres å ikke bli revet med. Den går i et tempo som ligger på grensen til thrash, og gjør at man står lett utmattet igjen når låta toner ut etter fire og trekvart minutt. En sånn åpning er like farlig for en plate som den er genial - lytteren fanges og rives med nærmest fra første tone, men faren ligger i at det er vanskelig å holde et nivå som svarer til forventningene en slik åpningslåt skaper. Heldigvis klarer High on Fire dette bra. I stedet for å ta en Reign in Blood og fortsette i samme gir hele veien, tar de tempoet noen hakk ned og plukker den mørbankede lytteren opp for å fortelle ham et og annet med den seige doom metal-låta The Face of Oblivion. Og slik fortsetter det på mesterlig vis - doom, stoner, heavy og til og med prog metal går om hverandre og skaper en helhetlig, spennende og interessant plate, som i tillegg er fandenivolsk og beintøff.

Produksjonen på Blessed Black Wings er upåklagelig. Rytmegitaren er grumsete, men ikke mer enn at riffene kommer godt fram, og soloer og akustiske gitarpartier ligger perfekt oppå rytmegitaren. Trommene er herlig bråkete produsert, og Des Kensel bruker trommesettet (for ordens skyld: uten doble basstrommer) på et mesterlig vis som skaper et til tider enormt driv. Bassen framstår som litt anonym i lydbildet, men med den lydveggen og energien som trommene og gitaren skaper gjør det imidlertid fint lite. Matt Pikes vokal er guttural og rå, og fungerer mer som instrument enn som tekstformidler. Dette er kanskje like greit, for som hos så mange andre metal-band er tekstene nærmest samlinger av mer eller mindre meningsløse gloser og fraser om dommedag, helvete, demoner og andre relativt mørke temaer. Jeg siterer fra Cometh Down Hessian: "Necromantic lunatics / murder of the innocents / Stepping on the curse/ inflicting its beastious wounds". You get the picture...

Blessed Black Wings er alt i alt en veldig bra plate. Sterke låter, gode spilleprestasjoner og helt riktig lyd gjør dette til et album som framstår som en av de beste metalplatene som har kommet de siste årene, og den er et friskt pust i sjangeren. HoF har tatt med stoner-metallen sin og flyttet inn i nabolaget til progressive hardcore-/metal-band som ovennevnte Converge og Mastodon. Og de later til å stortrives i sitt nye hjem.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Saint Etienne - Smash The System - Singles And More

(Heavenly / Columbia)

En raus samler å nyte der sola aldri går ned og cocktailglasset aldri går tomt.

Flere:

Throw Me the Statue - Moonbeams
The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells