Play 4 Real

CD (2001) - Warner Music / Warner Music

Genre:
Pop

Stiler:
R'n'B / Pop

Spor:
Where's The Love Gone
Had 2 Leave My Baby
I Adore You
Who Got Played
Play 4 Real
Doin' Your Thing
A Letter
Anything To Please You
Do It To Me
No One Does It Better
Everytime
How Can I Live

Referanser:
Boyz II Men
Craig David
*NSYNC

Vis flere data

Godt forsøk

Bedre låter og mer oppfinnsomhet bak spakene etterlyses på debuten.

Av Marianne Skovly

25.11.2001

Jeg har lenge vært nysgjerrig på denne Vincens. Det er litt spennende når en ukjent unggutt fra Hamar blir utpekt til landets nye popstjerne, det er visst det som er planen for Vincens Steen, med store oppslag i avisene, pene plasseringer på listene og video på MTV.

Vi biter selvsagt ikke på alle spådommer som kommer om norske artisters fremtidige stjernestatus, det har gått galt så altfor mange ganger før til å bry seg om slikt. Men denne gangen har jeg faktisk gått og håpet, ja nesten heiet på at Vincens skulle danke ut all verdens samleplater på hitlistene, og gi oss en liten sensasjon av en plate. Min fabulering rundt dette ble godt hjulpet og forsterket av førstesingel Where's The Love Gone, en finfin pop-møter-r'n'b låt som kan fylle dansegulv av alle slag. Trist både for meg og Vincens at plata i sin helhet ikke holder løftene som kom med singelen, selv om det er mange fine stunder underveis.

Det merkes godt at det er en ambisiøs målsetting som er satt for unge hr. Steen, for det ikke tvil om at han har med seg noen av de flinkeste folka i klassen. Britiske Jazz Black, som tidligere har produsert det oppegående jentebandet Sugababes, og Tarquin Boyesen (gitarist med Meat Beat Manifesto) er med å sette sitt preg på Play For Real.

Det spørs om ikke Vincens og hans team likevel hadde hatt godt av å lete litt lenger etter gode låter, og det hadde gjort seg med en mer oppfinsom måte å presentere materialet på; på sitt verste låter Play For Real dvaskt og datert.

Who Got Played er fengende som bare det, og No One Does It Better gir gode Craig David-assosiasjoner. Men det er noe som mangler, og som i så mange andre sammenhenger er det savnet av flere virkelig gode låter som gjør at plata innimellom synker faretruende ned mot det middelmådige. Ikke kan vi legge hele skylda på balladene, heller... de utgjør ofte det kritiske punktet på en del plater, men selv om kvaliteten spriker noe også her er både A Letter og Do It To Me helt på høyde med det beste Westlife, Boys II Men eller lignende har levert på den fronten. Det er midtempo-låtene som sliter mest, de skiller seg ikke nevneverdig fra hverandre og blir fort for anonyme. Overvekten av disse blir hard å svelge, og ødelegger helhetsinntrykket av plata, noe friskheten i de andre gode melodiene dessverre ikke klarer å veie opp for.

Det er litt av en oppgave Vincens har tatt på seg, men det trengs. Det er jammen på tide at vi også lærer oss å sette pris på god r'n'b-basert popmusikk, og det er nok ekstra lett å kritisere utspill som dette i en sjanger vi ikke har vært særlig delaktige i. Alt i alt setter jeg pris på Vincens' forsøk, men innser at han fortsatt er litt for svak til å tåle en hel plate. Men du burde i hvert fall kjøpe deg Where’s The Love Gone på singel, og tenke hvor bra den neste Vincens-plata kan bli når han har fått litt mer tid på seg til å skjønne hva som virkelig gjelder!