I Am a Bird Now

Antony and the Johnsons

CD (2005) - Secretly Canadian / Rough Trade / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genialt. Originalt. Vågalt.

Du glemmer ikke første gang du hører stemmen til Antony.

Av Ingve Aalbu

Del på Facebook30.03.2005 (opprinnelig fra pstereo.no)

Du glemmer ikke første gang du hører stemmen til Antony.

Mitt første møte med denne sjeldne påfuglen var på "The raven", Lou Reeds hyllest til Edgar Allan Poe. Der synger Antony "Perfect day" som om han nettopp har våknet opp - helt alene i verden - og vandret naken nedover et folketomt Times Square i New York under en himmel av vanilje.

Det er en scene man ikke glemmer så lett.

Siden har jeg hørt Antony på "The golden apples of the sun"-samlingen Devendra Banhart satte sammen, på Lou Reed-liveplata "Animal serenade" og på Rufus Wainwright sitt siste album, "Want two". Likevel var det kollega Tor Martin som for alvor gjorde meg oppmerksom på at denne utgivelsen, Antonys andre fullengder, var verdt å høre.

"Det er Devendra på røykfullt pianobar og noe ubestemmelig skummelt over sologreiene hans", var anbefalingen.

Jo, jeg kan være enig i det.

Men jeg tenker først og fremst på tidlig Roxy Music - Bryan Ferry i leopardskinnjakke, Brian Eno i sin helt egen verden - og sanger som "If there is something", "Sea breezes" og "Chance meeting". Med andre ord tenker jeg på noe av den mest geniale og originale – og vågåle – rockmusikken verden har hørt.

Det vil si, Antony er ikke så opptatt av de hylende saksofonene til Andy Mackay og de mer heseblesende, anstrengende Roxy-låtene som "Do the strand" og "Re-make/re-model". Han liker best de rolige øyeblikkene, der stemmen til Bryan Ferry smelter som istapper – før den fryser til igjen - og musikken ikke helt vet om den vil på cocktail-party i fabrikken til Andy Warhol eller sitte hjemme og gråte til en eller annen klassisk film fra femtitallet.

Det er noe rart med Antony.

Han klarer ikke helt bestemme seg for om han vil være kvinne eller mann. Ikke er han sikker på om han er svart eller hvit, voksen eller barn, amerikansk eller britisk, heller. Og ikke vet han hvilket år det er – 1957, 1972 eller 2005. Det høres ut som gjenferdet av Nina Simone har kommet tilbake til verden og presset seg inn i den mye mindre kroppen til Bryan Ferry. Som Jeff Buckley med verdens største vibrator kilt fast i halsen. Eller som Thomas Dybdahl etter å ha blitt bortført av vesener fra verdensrommet. Eller som Boy George med baller.

Du kan fortsette selv.

Rufus Wainwright, Boy George, Lou Reed og Devendra Banhart dukker alle opp som gjester på "I am a bird now". Det føles ikke annet enn rett og rimelig. Rufus og Antony har pianoet og pretensjonene til felles – og en hang til å kle seg i dameklær. Lou Reed bidrar med gitar og vokal på "Fistful of love", der musikken kunne vært Memphis soul – sunget av en androgyn albino-neger. Devendra Banhart gjester på "Spiralling", mens Boy George er duettpartner på "You are my sister". Som seg hør og bør. Men ingen av dem klarer å ta oppmerksomheten bort fra den merkelige mannen med den store, store stemmen.

Du glemmer ikke første gang du hører Antony.

Og du glemmer definitivt ikke de første linjene av åpningskuttet, som kan måle seg med hva som helst.

"Hope there's someone
who will care for me
when I die"

Etter det er det ikke mer å si.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: