cover

Ashes

Tristania

CD (2005) - SPV / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Goth / Doom / Symfonisk rock / Death metal

Spor:
Libre
Equilibrium
The Wretched
Cure
Circus
Shadowman
Endogenisis
Bird

Referanser:
Sirenia
Trail of Tears
Theatre of Tragedy
The 3rd and the Mortal

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Smakfullt og velbalansert

Gothmetallen er ennå ikke et oppbrukt, forpint og uoriginalt kapittel. Her har du beviset.

Greit, jeg skal innrømme det med det samme: Tristania tilhører en sjanger som jeg i utgangspunktet ikke er særlig glad i. Musikalske klisjéer har en tendens til å bli brukt om og om igjen, pompøse og oversymfoniske vendinger preger lydbildet altfor sterkt og den erketypiske sarte kvinnevokalen som blir satt opp mot barsk ekstremvokal for å skape en "beauty and the beast"-effekt er tilbakevendende tendenser som gjør at jeg ofte styrer utenom gothmetallen. Men så dumpet sannelig Ashes i postkassa, som en aldri så liten demonstrasjon på at det fortsatt gis ut smått originale og ikke minst gode skiver innen sjangeren. Dessverre må jeg i tillegg påpeke at Ashes ikke bare er gjennomgående og helhetlig fullendt. Mindre interessant materiale, også kalt fyllstoff, har funnet sin plass her også. Om enn i liten grad.

Tristania ble til i 1996, og Ashes utgjør den fjerde fullengderen i bandets nåværende fartstid. I 2000 bestemte en av grunnleggerne, Morten Veland seg for å slutte. Han var en sentral person i bandet som hadde stått for mesteparten av låtskrivinga, men til tross for at mange mente at dette kom til å ha dårlige konsekvenser for Tristania, viste det seg at de hadde lite å frykte. Veland dannet sitt eget band Sirenia, og Tristania har stått støtt på egne ben i fire år siden splittelsen. De har ikke falt ennå.

Åpningslåten Libre starter optimalt etter min mening. Uten noen som helst forvarsel innleder Ketil Ingebrigtsen skiva med brølende og aggressive ekstremvokalutrop. Det musikalske bakteppet er melodiøst og midtempo, men ekstremvokalen setter en veltalende brutal og kraftfull snert over det hele. Tristania har tre vokalister, og samspillet mellom disse tre vidt forskjellige stemmeuttrykkene er noe av det som fungerer aller best på Ashes. På Libre kommer alle tre til orde, om ikke fordelt i like jevne doser som på flere av de andre låtene.

Equilibrium har en langt mykere og nedtonet form, og er en hovedsakelig aksustisk og lavmælt låt. Kombinasjonen av Vibeke Stenes' nydelige kvinnelige vokal og Østen Bergøys dype avslappende mannsstemme fungerer meget godt her. Equilibrium er et godt eksempel som illustrerer hvordan Tristania har klart å få frem et mer organisk lydbilde og en helt annen stemning enn tidligere. De rent symfoniske opera-elementene og de ultradramatiske harmoniene, er ikke fullt så fremtredende lenger, selv om de fremdeles er til stede i en viss grad. På mange måter vil jeg beskrive nyskiva som varmere enn Tristanias tidligere utgivelser.

The Wretched er min store favoritt fra Ashes. Det er igjen Ketil Ingebrigtsen som hovedsakelig styrer showet, men de to andre deltar til gangs i refrenget. En stryker gjør sin inntreden og skaper et harmonisk midtparti som igjen brytes av gitaren. Det er i denne låta det har blitt funnet plass til de feteste og seigeste riffene.

Cure er uten tvil en vakker og romantisk låt, men akk så kjedelig. Jeg føler at den utgjør et unødvendig nedsakkingsstopp i midten av albumet. På Circus endrer retningen seg igjen. Dette er en småsær og mørk låt som i de mest ambiente partiene gir meg følelsen av å vandre i et surrealistisk Twin Peaks-landskap, spesielt mot slutten, uten at jeg helt kan forklare den noe merkelige assosiasjonen. Shadowman utgjør for meg nok et lite lavmål, mens Endogenisis på et vis fortsetter der Circus slapp.

Det er på sin plass å nevne at jeg ikke har hatt muligheten til å vurdere låt nummer 8, Bird, siden promoversjonen var strippet for både den og bonuslåta som kommer til å være inkludert på en limited digipackutgave av Ashes. Tristania fortjener både applaus og ros for denne utgivelsen, men jeg sparer på trampeklappen og jublingen til neste gang, når den forhåpentligvis vil være fullt fortjent.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ghostface Killah - Bulletproof Wallets

(Epic)

En gang i tiden var Wu-Tang banebrytende. Dømmer man ut fra GFKs nye plate har de gått over til å lage helt vanlig, rett fram jævlig bra musikk.

Flere:

Little Axe - Hard Grind
The Low Frequency in Stereo - Futuro