cover

Maelstrom

JR Ewing

CD (2005) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardcore / Emo

Spor:
Change Is Nothing (Everything Is)
For We Are Dead
Nihilistic Elitist
Take a Hint
Fucking & Champagne
Insect Intercourse
Floodlight
I'm Sorry, You're Sorry, We're All Sorry
Pitch Black Blonde
Here I Vanish

Referanser:
The Mars Volta
Jan Mayen
Hot Snakes
Bloc Party
Blood Brothers

Vis flere data

Se også:
The Perfect Drama - JR Ewing (2001)
Ride Paranoia - JR Ewing (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Når villdyret blir voksent

Med Maelstrom ofrer JR Ewing noen fans, men rekrutterer haugevis av nye.

"JR Ewing - for et døllt navn," tenkte jeg, første gang jeg hørte om bandet. På denne tiden rullet fortsatt Dallas over norske tv-skjermer på ettermiddagstid, og det man forbandt JR Ewing med var en slu oljemillionær i Texas fra 70-tallet. Den utspekulerte, usympatiske fyren utkjempet en durabelig kamp om dominansen i Ewing Oil med sin mer sympatiske lillebror Bobby.

Navnet JR Ewing kan ikke ha blitt valgt på måfå, mannen de smigret med navnevalget var kort og godt en brutal faen, noe som også kan sies om bandets debutplate fra 2000, Calling In Dead, utgitt på den lille nederlandske labelen Coalition Records. Med denne platen skrev bandet seg inn i det vesle hardcoremiljøet her hjemme, og turnerte etter hvert også kontinentet, i klassisk leiebil-betale-alt-sjøl-og-sove-hjemme-hos-konsertarrangøren-stil. Slike ting setter man pris på, og en hard kjerne sluttet opp om bandet. To år senere kom den utmerkede EPen A Perfect Drama, som kan ses som det sjangermessige bindeleddet mellom debutplaten og den kritikerroste og bunnsolide Ride Paranoia.

The Perfect Drama leverte lengre, mer melodiøse passasjer enn Calling In Dead, mer avanserte låtstrukturer og et mer samspilt band enn hva som var tilfelle på den hektiske debuten. Tendensene på A Perfect Drama blomstret for fulle på nevnte Ride Paranoia - på denne platen møter vi et modent band, som "fusjonerte rock og hardcore", som så mange anmeldere mente. Ride Paranoia fikk distribusjon i USA, og hanket inn lovord blant annet fra det anerkjente nettstedet Pitchfork. Omtrent nå begynte det videre musikklivet å få øynene opp for bandet, som fikk (den i etterkant tvilsomme) æren av å varme opp på Turbonegers gjenforeningsturne i 2003. At JR Ewing spilte aller først - altså før Tore Torell og Surferosa - forteller litt om den begrensede statusen bandet nøt på denne tiden.

Det var den bunnsolide kunstneriske og moderat kommersielle suksessen som førte bandet inn i armene på storselskapet Columbia/Sony BMG. For mange i miljøet musikken deres stammer fra, var nok dette en bitter pille å svelge, et sitat fra den opprinnelige JR Ewing illustrerer trolig godt hva mange av puristene tenkte om bandet med samme navn:

"A conscience is like a boat or a car. If you feel you need one, rent it."

Etter lune år på trygge, fattige plateselskap med begrensede midler og full kunstnerisk frihet, var det altså kommet dithen at bandet solgte sjelen sin på det kapitalistiske alter. Før man har hørt platen er dette selvsagt et idiotisk utsagn, og det er det egentlig etter å ha lyttet til den noen ganger også. Maelstrom er åpenbart en konsekvens av et band som forsøker å tenke nytt, å videreføre det de alt har gjort, fusjonert med nye grep og innfallsvinkler. Den er egentlig en forbløffende lett plate å anmelde. Jeg hadde forventet større ambivalens, mer tvil, flere diffuse avgjørelser å ta når jeg skulle skrive teksten. Denne anmeldelsen kunne nesten vært kortet ned til: De har begynt å synge på en måte jeg ikke liker, og er ikke like hardtslående som før, så jeg synes de var bedre før.

Men la meg utdype: Andreas Tylden er en utmerket vokalist, men gjør seg best på egenhånd, og med et desperat budskap å melde. På sitt aller verste - For We Are Dead og Take a Hint - kan JR Ewing stundom dreie tankene mot utskudd som Linkin Park, Limp Bizkit og desslike, med forutsigbare taktomslag og plagsom veksling mellom vokalvarianter. På sitt aller beste - Nihilistic Elitist og I'm Sorry, You're Sorry, We're All Sorry - hører vi bandet fra Ride Paranoia med bedre produksjon, men med samme driv og teft for melodier. Midt i mellom havner låter som den anemiske singelen Fucking & Champagne, som frem til et solid og godt taktomslag minner mest om den engelske utgaven av Metropolis som Seigmen valgte å påtvinge oss for noen år siden. En slående likhet kan trekkes mellom utviklingen bandet har hatt siden forrige plate og den The Mars Volta gikk gjennom fra debutplaten og til Frances the Mute. Begge bandene favner mye videre enn de tidligere gjorde, noe som både øker potensialet til prestasjonene, og gjør fallgruvene mye dypere.

For å trekke noen paralleller, kan man si at bandet gikk fra Refused via Drive Like Jehu, over til The Mars Volta og tidvis Hot Snakes på de tre platene som har kommet hittil. Jeg har tatt med såpass mye om de tidligere utgivelsene for å forsøke å rettferdiggjøre karakteren jeg gir. Maelstrom må ses i sammenheng med hva jeg synes om de forrige for at vurderingen skal gi mening.

Med Maelstrom har JR Ewing distansert seg fra det snevre hardcore-miljøet utover mot et bredere publikum. Platen er velprodusert, lekkert designet, og gjennomgående melodiøs. Om dette er en god ting, får være opp til hver enkelt å bedømme, jeg for min del sier som jeg begynner å få for vane med så mange band: Jeg likte dem bedre før.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deathprod - Deathprod

(Rune Grammofon)

Denne boksen presenterer et flott utvalg av Helge Stens produksjoner, og skisserer et bilde av en obskur, men viktig figur i norsk musikk.

Flere:

The Dining Rooms - Numero Deux
Grey de Lisle - The Graceful Ghost