cover

Peddlin' Dreams

Maria McKee

CD (2005) - Eleven Thirty

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Poprock / Folk / Countryrock

Spor:
Season of the fair
Sullen soul
Turn away
Peddlin' dreams
People in the way
The horse life
Drowned and died
Appalachian boy
Everyone's got a story
Barstool blues
(You don't know) How glad I am

Vis flere data

Se også:
Live In Hamburg - Maria McKee (2004)
Live Acoustic Tour 2006 - Maria McKee (2006)
High Dive - Maria McKee (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Stormfulle høyder

Det er noe merkelig uforløst over musikken denne gang.

Når jeg har spilt platene til Maria McKee de siste åra, har jeg mye tenkt på Emily Watson sin rollefigur i "Breaking the waves", i kamp med bølgene helt ytterst på ei klippe mot havet. Det er musikk med mye følelser og frustrasjon. For å si det forsiktig.

"Peddlin' dreams" er Maria McKees andre utgivelse på to år, og i forhold til "High dive" er dette en mye mer dempet affære, uten at den emosjonelle stormen på noen måte har lagt seg. Hvis vi skal holde oss i Lars von Triers verden, kan vi vel si at Maria McKee har fjernet alt som heter kulisser og bare tegnet inn noen streker på gulvet. Slik føles det i hvert fall, selv om hun har full instrumentering på flere av låtene. Tanken har nok vært å fokusere på det viktigste - på sangene og det hun har å si - men det er ikke alltid det fungerer like bra. Som regel fordi låtene ikke er gode nok.

Maria McKee er i utgangspunktet en helt vanlig, kvinnelig singer-songwriter med personlige sanger om kjærlighet og savn. Du vet, sånne som spiller på kassegitar og piano, heter Ane Brun eller Karen Jo Fields, og som det tilsynelatende finnes 14 av i enhver halvstor, svensk by. Men Maria McKee høres i grunnen bare ut som Maria McKee, når alt kommer til alt. Enten hun vil være Loretta Lynn, David Bowie, Van Morrison eller James Brown.

Og som hun synger.

Den lille divaen har tidligere trukket fram "Forever changes" med Love, "GP" med Gram Parsons og "Paris 1919" med John Cale blant sine favorittplater. Jeg forstår ikke hvorfor jeg nevner dette, for det sier egentlig veldig lite om musikken hennes, men det er jo greit å vite at jenta har god smak.

På "Peddlin' dreams" høres hun av og til ut som en mellomting av Otis Redding og Neil Young, med en stemme som ikke hadde kledd noen av dem særlig godt. Det handler om folk, soul og country, uten at noen av delene tar overhånd.

Enkelte har kalt "Peddlin' dreams" Maria McKees beste plate siden den selvtitulerte solodebuten fra 1989, der hun blant annet hadde med seg gode hjelpere som Richard Thompson, Steve Wickham og Marc Ribot. Andre mener at dette er hennes største øyeblikk siden hun ga ut sitt andre album, "You gotta sin to get saved", i 1993.

Alle tar feil.

Maria McKees suverent beste plate er "Life is sweet" - den søte svie - om ikke annet så på grunn av det monumentale tittelkuttet der stjernene brenner og bjeffer og PJ Harvey møter The Spiders from Mars på et gutterom i Los Angeles. Men jeg tror egentlig at "Peddlin' dreams" bare er Maria McKees beste plate siden "High dive". Dessverre.

Det er nemlig noe merkelig uforløst over musikken denne gang.

Hun får riktig nok Neil Youngs "Barstool blues" til å høres ut som en hvilken som helst Maria McKee-låt, men det hjelper ikke helt, det heller. Det er et eller annet med framføringen som blir litt fislete. Egentlig er det bare på albumets siste spor, en cover av Nancy Wilson-låta "(You don't know) How glad I am", at Maria McKee får ut noe i nærheten av potensialet sitt. Der er hun for første gang løssluppen og ledig. Men da er plata også slutt.

Men jeg tenker fortsatt på Emily Watson som skriker mot bølgene med alt hun har.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Twilight Singers - Dynamite Steps

(Sub Pop)

Oi, her har det skjedd ting! Neida. Egentlig ikke. Bare at Dulli & Co har laget nok et knallbra album.

Flere:

Dan Sartain - Dan Sartain vs. The Serpientes
Arve Henriksen - Sakuteiki