cover

It's a Love Cult

Motorpsycho

CD (2002) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Pop

Stiler:
Rock / Retropop

Spor:
Überwagner or A Billion Bubbles in my Mind
Circles
Neverland
This Otherness
Carousel
What if...
The Mirror and The Lie
Serpentine
Custer's Last Stand (One More Daemon)
Composite Head

Referanser:
Led Zeppelin
The Beatles
The Monkees

Vis flere data

Se også:
Timothy's Monster - Motorpsycho (1994)
The Tussler - Motorpsycho (1994)
Phanerothyme - Motorpsycho (2001)
Serpentine EP - Motorpsycho (2002)
In the Fishtank 10 - Motorpsycho & Jaga Jazzist (2003)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


På jakt etter den perfekte skiva

Rosenborg på bortebane, Coventry har rykket ned, ingen antydning til lys i tunnelen.

Etter over ti år som band og plateartister har det vikarierende fokuset skiftet fra øl og damer til jakten på den perfekte skiva. Motorpsycho har med andre ord blitt voksne, naturlig nok, og sliter enormt med ønsket om å (for tredje gang) lage Pet Sounds eller White Album påny. De lider altså av et Brian Wilson-kompleks, og jeg må meddele at de ikke er ikke er i nærheten denne gangen heller. Derfor er jeg superglad, fordi Pet Sounds er en plagsomt kjedelig plate, og jeg er lei meg fordi de ikke lenger ønsker å lage Daydream Nation, Loveless eller Bleach. Når de heller ikke lykkes med å leve opp til originale og kompromissløse klassikere fra deres egen diskografi - Demon Box og Timothy's Monster - og (for tredje gang) havner i midt mellom, blir jeg dobbelt skuffet. Igjen.

Motorpsychos musikk dreier seg mye om deres valg av referanser fra gang til gang. I takt med med tidens tann har disse dreid fra alternative sjangre som støyrock, hardcore, ekstatisk indie, space rock og kraut, til boogierock og arrangert, orkestrert poprock. Man kan selvfølgelig ikke klandre bandet for disse valgene, og i mine øyne er de fremdeles kompromissløse nettopp fordi de sjonglerer med sin egen allsidighet. De senere studioalbumene (siden Trust Us) har også vært mindre umiddelbare, det vil si at de har avkrevet flere runder i spilleren for at man skal få tak i de mer komplekse lydbildene. Det er også et kjennetegn ved klassiske skiver.
Men når man har kommet dit er det stort sett ikke mer. Med et par unntak (som bekrefter regelen), mangler låtene INNHOLDET! som kan matche kvaliteten de står for produksjonsmessig og rent håndverksmessig som musikere og band.

Tidligere kunne man la seg rive med følelsesmessig, spille luftbass og grave seg ned i mørke og tunge grooves spekket med flere spontane "å fy faen"-utbrudd; slik er det ikke lenger.
Nå appellerer musikken til den rasjonelle delen av hjernen.

It's a Love Cult er litt preget av Snåsa-ballader, som klokelig nok ble viet bare ett spor på Timothy's Monster (Feel). Jo flere ganger disse låtene blir servert, desto flere ganger blir bandets svakeste punkt eksponert; nemlig vokalprestasjonene. Sæthers vokal på Circles, Carousel og The Mirror And The Lie blir påtrengende, og det høres ut som om han strever for å få dette til. Han har ikke et stort register å synge på, og hadde det ikke vært for at låtene utviklet seg og var litt mer interessante, ville disse låtene fort tangert de akustiske balladene vi kjenner fra amerikansk puddelheavy medio 1985.

Høydepunktet er faktisk singelkuttet Serpentine, i en utvidet ikke-radiovennlig versjon. Det er en bra poplåt med flere tema og vendinger, og overgangene gjør de i prog-kongene Yes' ånd. Et langt mellomparti bygger seg opp i god, gammel Motorpsycho-stil, før de vender tilbake til låtas avslutning. Her lykkes de veldig godt i popformatet, og de greier å komprimere energien de en gang var mestere i å fange i lange improvisasjoner. En av Snahs beste vokallinjer er godt integrert, og den dominerer ikke lydbildet som Sæther ofte gjør.

Dette er det nærmeste de kommer noe på denne plata.

Motorpsycho favner over veldig mye musikalsk og er superambisiøse på vegne av seg selv. Spørsmålet er om de har evnen til å lage ALBUMET, som er genialt i den forstand at det beholder integriteten i kjenner-miljøene, samtidig som det kan appellere til det brede lag og selge i bøtter. Det virker som det er et salgs mål med disse siste albumene. Det eneste jeg kan se de har lyktes med er å forflate sitt eget uttrykk uten å ha kommet noe særlig nærmere målet. De tidligste albumene må virke som en tvangstrøye, og med sin inngående kjennskap til rockens historie er de nok klar over at det er ytterst få band som har vært interessante gjennom en lang karriere. Spesielt når man har levert så til de grader på de første forsøkene. De vil nok føre gode argumenter for det motsatte, og fortsette å søke etter den perfekte skiva gjennom nye forsøk.

Nye forsøk kommer de helt garantert til å gjøre, med god hjelp til lansering i en ukritisk dagspresse - som lever av Motorpsycho faktisk mer enn Motorpsycho lever av dagspressen.

For meg er bandet inne i en periode der de gir ut skiver for å holde butikken i gang.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe

(Neurot)

Legg to pinner i kors. Ta et hvitløksbad. Be din siste bønn. Dørene til mørkets rike skal nå åpnes og du inviteres med inn.

Flere:

Vapnet - Döda Fallet
El Guincho - Alegranza!