cover

Oceanic

Isis

CD (2002) - Ipecac / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Tungrock / Doom

Spor:
The Beginning and the End
The Other
False Light
Carry
-
Maritime
Weight
From Sinking
Hym

Referanser:
Neurosis
Cave In
Cast Iron Hike
The Dillinger Escape Plan
Melvins
Eyehategod
Godflesh
A Minor Forest
Pelican

Vis flere data

Se også:
Panopticon - Isis (2004)
Wavering Radiant - Isis (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Titanisk

Episk og vakkert. Brutalt og voldsomt. Isis dekker hele registeret på fantastiske Oceanic.

De første sekundene av The Beginning and the End fikk meg til å tvile litt på denne. Brutal sintmetal er ikke akkurat min tekopp, for å si det sånn. Det var likevel en del faktorer som fikk meg til å fortsette lyttingen. Både det mangetydige omslaget og det faktum at det mye omtalte Boston-bandet denne gangen slippes på Mike Pattons Ipecac Recordings (Tomahawk, Fantomas, Melvins) pirret nysgjerrigheten nok til å fortsette. Det viste seg raskt at det var et lurt trekk, for når man kommer inn i Isis' andre album Oceanic er det svært vanskelig å komme ut av det. Uten å være særlig tilhenger av verken doom eller metal har Isis så mange kvaliteter at de også går rett hjem til oss med litt andre referanser i baklomma.

Bandet seiler sin egen sjø mellom meget brutal, doomedagslignende hardrock, emosjonell hardcore og atmosfærisk, rolig ambiens på episke Oceanic. De skaper en dynamikk som de vet å utnytte, og som de kontinuerlig spiller på (ikke helt ulikt Neurosis slik jeg husker dem, eller Tool for den saks skyld). Vekslinger mellom hardt og mykt er ikke et nytt grep, men Isis har funnet en effektiv balanse mellom ro/orden og støy/kaos som gjør at Oceanic aldri blir stillestående. Krystallklart spill og ditto produksjon bidrar ytterligere til å skjerpe tennene på dette sagbladet av en skive.

Oceanic er en meget passende tittel på en plate som bærer i seg havets enorme proporsjoner, som evner å dra oss ned i dypet, kaste oss rundt i frådende strømninger eller sende oss intetanende ut på en ensom flåte uten land i sikte. Etter en drøy time i saltvann der Helmets sylskarpe riffpresisjon møter Sepulturas utemmede jungelbrøl kan man risikere å bli både svimmel og utmattet, men også svett og fornøyd. De ni låtene er lange, med unntak av 2-3 minutterne Carry og -, og inneholder alle så mye vekslinger og brytninger at navnedelingen på en måte blir mindre vesentlig. Man velger ikke ett spor herfra som en snabbis. Oceanic er en plate man setter seg ned med fra begynnelse til siste slutt.

Mye av kraften i bandet ligger hos gitarist og vokalist Aaron Turner, som har en meget voldsom stemme. Han henter styrke fra nederst i mageregionen og slenger det frem på en kraftfull og desperat måte, mer som gutturale skrik enn ordinær sang. Heldigvis setter bandet av såpass mye tid til instrumentale partier at man stort sett rekker å svelge hans angrep, men hele tiden med det voldsomme og brutale i nærheten. Helinstrumentale - [ja, den streken er faktisk tittelen på en låt. red.] viser bandet fra sin mest innbydende side, mens de gis vokalstøtte på The Beginning and the End og Weight av Ayl Naor og Maria Christopher som sender englestemmene sine beroligende ned mot Isis' opprørte vann. Weight skiller seg mest ut, og her lar de seg langsomt drukne i overdøvende hvit støy, omtrent som Mogwai i sine glansdager, med gitarer som legger seg lagvis over hverandre og skaper et totalt lydbilde man ikke kan unnslippe.

Ellers er musikken i hovedsak seig og riffbasert, ikke så veldig nyskapende, men meget velspilt. Bandet har selv uttalt i et intervju at de er for treige og repetetive for hardcore- og metallfolket, for melodiøse for doom-kretsen og for harde for indiekidsa. Det hjelper kanskje litt på den musikalske plasseringen, og taler mest av alt til bandets fordel, spør du meg. Hvis du føler deg hjemme i noe i nærheten av disse genrene kan jeg ikke tenke meg et bedre alternativ enn Isis og Oceanic. For å være ærlig kan jeg ikke tenke meg et bedre rockealbum i det hele tatt akkurat nå.

Så får metallfolket dømme Oceanic ut fra sine kriterier.

comments powered by Disqus

 



stein bein
2005-05-07Sinnsykt bra!

Fy sattan, Isis er et fantastisk band og Oceanic er en fantastisk plate! Liker du GYBE, post-hardcore og massive, men dynamiske lydbilder er det bare å bestille!

alper
2006-05-08fantastisk album!

jæææævli bra album! anbefales på det sterkeste!!

Kristian
2006-08-16mmmmmmm

vakert, bygger ogg og bryter ned , og så er det påan igjen.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo