cover

J-Ramm / Kolon Productions / Nutsons / Clark F

Diverse artister

CD (2009) - Plastic Strip / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Alternativ

Spor:
Aaaa
Breathe
Myspace Hustlin'
Hero
Like Mozart, without the classical music
Bullshit
Biggie at Høvikodden
Fallin'


Intro
Grove
Lalala
Hi School Reunion
The Go
...Goes on
Pants
Wunderbar
It's Over
Menage
Where Do We Go
Featuring


Spesiell Shit
Triology
Ruglis
Off The Meters


Beat 1
Javel
GPS
Beat 2
5 Dager Av
Frekt
Beat 3
Holde de Lange Fingra Vekk

Referanser:
J Dilla/Jay Dee
MF Doom
Danger Mouse
Oh No
Madlib
Sun Ra
The Roots

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Steinkasterne

Ferskt label strør nye impulser over norsk hiphop, men treffer ikke helt denne gangen heller.

I 2005 gav forfatter og hiphop-elsker Øyvind Holen ut boken Hiphop-hoder som tok for seg 20 år med rap og hiphop-kultur i Norge. En bok som gikk detaljrikt inn i miljøet og så på utviklingen fra undergrunnskultur til hiphop ble allemannseie, og tok for seg sentrale tema som graffiti, sampling og kvinnesyn.

Nå, fire år senere, føles det fremdeles som om norsk rap og hiphop mangler en hel del. I mine øyne ligger hovedproblemet ved autentisiteten i musikken. For det er mange aktører fra by og bygd som utgjør den norske hiphop-scenen, og mange har en inngående og imponerende kunnskap og dedikasjon til musikken. Men det blir liksom aldri seriøst å rappe om hasjsalg ved Akerselva, slosskamper utenfor den lokale nattklubben eller Tone Damlie Aaberge.

Derfor legger noen av aktørene opp til en mer ironisk tilnærming, hvor det er overskudd og humor som står i fokus. For det er neppe noen hemmelighet at det å drive med hiphop i Norge er svært lite lønnsomt for mange, om man da ikke som medie-Norges (og egentlig de fleste andres) siste huggestabber Erik og Kriss selger sjel og sampling til mobiltelefon og mess-tv generasjonen.

Balansegangen her er vanskelig. Og i mine øyne har det musikalske tyngdepunktet alt for lenge vært rap fra New York og Los Angeles. Det har bidratt til å fremmedgjøre det norske tekstlandskapet ytterligere i forhold til musikken, når Holmlia aldri blir Compton og Tveita aldri blir Brooklyn, uansett hvor hard oppveksten din var i en andelsleilighet på Stovner.

Det relativt ferske labelet Plastic Strip tenker nytt, og med Produced in Norway-serien har selskapet som mål å dokumentere de enorme nye arkivene av musikk som ligger rundt på nedstøvede harddisker rundt om i landet. Det er ambisiøst, og på seriens første samler stifter vi bekjentskap med fire erfarne produsenter som har bidratt med mye til mange artister, men som ofte mister oppmerksomheten ved å forsvinne inn i det store selskapet i bookleten. J- Ramm, Kolon Productions og Clark F har alle til felles at de peiler seg inn i det allsidige Stones Throw-landskapet musikalskt, hvor utforutsigbarhet, fleksibilitet og detaljer er stikkord for både kvantitet og kvalitet.

Ærlig og åpen J-Dilla og Madlib-fan som jeg er, så virket dette nesten som absurd overmot fra samtlige av de involverte. Litt betryggende er det derfor at hvertfall to av produsentene som vises frem allerede har et etablert forhold til labelet, gjennom å ha levert produksjoner til både Dudley Perkins, MED og Slum Village. Og det er i hovedsak de to første platene som er mest interessante og profesjonelt gjennomført også. J-Ramm og Kolon Productions ser ut til å ha tjent godt på lengre opphold i utlandet, og muligheten til å være del av crewet til flere av sine idoler. Noen av de dukker også opp her, blant annet Frank N'Dank og Baatin fra Slum Village, men de utmerker seg ikke veldig.

Det samme må også kunne sies om bidragene til Clark F og Nutsons, hvor sistnevnte har valgt å bidra med mer tradisjonelle "norske" beats, og med tradisjonelle norske bidragsytere. Allikevel er det i all hovedsak rappingen som ødelegger helhetsinntrykket av denne platen - det er en rekke cheesye nødrim som verken er spesielt morsomme eller lekkert utført. Fete sko vil f.eks aldri rime på déjà vu, uansett hvor hardt man prøver. Bedre går det når Onkl P skinner med sin fremdeles oppsiktsvekkende gutteaktige flow på Nutson-produserte Ruglis, hvor han sverger at hans motstandere skal "fårre midt i panna som vi steker opp biff!"

Og slik ruller og går det norske hiphop-toget videre. Jeg applauderer med glede tiltaket, og håper inderlig at blikket omsider skal løftes noe referansemessig. Men det må gjøres noen alvorlige justeringer med tanke på definisjonen av hva som egentlig kreves av en rapper her til lands. Enkelte bør også vurdere om det er verdt å rappe på engelsk når uttale og forståelse neppe ville holdt til noe særlig mer enn en 3-er i faget.

Med det sagt, det er godt å se at det fremdeles er vilje og entusiasme i "gamet", og det finnes en utømmelig kilde å bygge videre på. Det legger grunnlaget for videreutvikling og inspirasjon til fremtidens norske hiphop-hoder.

comments powered by Disqus

 



Schengenmusikk
2009-07-08Er det virkelig et problem?

Å klage på at norske rappere ser til New York og LA er litt som å klage på at norske bluesmusikere ser til Amerika. Elverum er tross alt ikke Memphis. Eller tenk om norske popband hadde vært så frekke at de tok føringer fra England? Uhørt... ;)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo