The Great Northern Whalekill

Mínus

CD (2008) - One Little Indian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Steinene fra Island

Islandsk stoner-rock skal erobre av verden med et smakløst cover og tøffe riff. Resultatet blir at de kommer et lite stykke ned i Europa.

Av Frank Skoveng

Del på Facebook10.03.2008

Når jeg tenker på musikk fra Island skal jeg ikke legge skjul på at jeg tenker på originale og innovative artister. Mínus er også fra Island, men har absolutt ikke modernisert eller utviklet rocken i noen retning, men dette gjelder vel for de fleste utgivelser, uavhengig om de kommer fra sagaøya eller ikke. Mínus har derimot en kjærlighet for hardrock og kan arkiveres sammen med band som Queens of the Stone Age, Foo Fighters og Kyuss.

The Great Northern Whalekill er bandets fjerde fullengder. Det forrige albumet som kom i 2003 fikk oppmerksomhet utenfor Island og høstet gode kritikker i internasjonale musikktidsskrifter. Nå har både bassist og gitarist forsvunnet, og med nye medlemmer inn og nytt plateselskap har de fått med seg Joe Baressi i produsentstolen (Queens of The Stone Age, Melvins, Tool m.fl.). Oppmerksomhet med utgivelsen får man også gjennom albumets tittel og et cover som viser en kropp, trolig mann, som er relativt fyldig.

Etter flere gjennomlyttinger så kan jeg fastslå at albumet holder en helt OK standard, og at det er lagt stor vekt på låtarrangementer. Dessverre så blir jeg ikke revet med og begynner å tenke at det er noe feil med hele sjangeren. Queens of the Stone Age har vel heller ikke på de to siste albumene vært i nærheten av The Songs for the Deaf (2002), men det blir kanskje feil å trekke paralleller mellom Mínus sitt siste album og klassikeren til QOTSA.

Første halvdel blir helt ordinær stoner-rock uten at det er dårlig, bare at jeg ser frem til neste låt. Det er faktiskt siste halvdel av plata som er mest spennende, som på Rip It Up, der innledningen høres ut som Aerosmith. Etter en glitrende start så blir resten en slags hardcoremetall. Men sammen med Not Afraid er disse platas beste spor.

Mínus klarer å ha tillegg til de tradisjonelle riffene en viss variasjon og oppfinnsomhet ved den enkelte låt, men det er selve låten – det essensielle som er for svakt. Det er ingen låter som ligner en klassiker, eller en som jeg absolutt må høre en gang til. Derfor blir det at jeg sitter igjen med svært lite, jeg trenger ikke å spole tilbake eller trykke på repeat-knappen.

Helhetsinntrykket av Mínus blir dermed på det jevne og The Great Northern Whalekill har akkurat blitt sånn midt på treet.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: