cover

...Into That Good Night

White Lord Jesus

CD (2008) - Kong Tiki / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Goth / Synth

Spor:
Strange Daze
Enigma
Song About Love
Litterchurch
Vinegar & Sun
Redhead
Song for a Dark Girl
Black Horned Saint
Crotalis Horridus
Rat Attacks!
Frankie Teardrop
The Ballad of Hollis Brown
Good Night

Referanser:
Suicide
Virgin Prunes
Mortiis
DAF
BC

Vis flere data

Se også:
White Lord Jesus - White Lord Jesus (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


En mystisk poesiaften

Få frem hvitløk, helligvann og kors om du tror det hjelper. Djevelen har blitt kosesyk, skammelig groovy og fått bøtter med selvironi.

At White Lord Jesus låner et verk av Dylan Thomas som tittel til sin andre plate er nok på ingen måte tilfeldig. Og at det er nettopp Do Not Go Gentle Into That Good Night, er nok enda mindre tilfeldig. Denne duoen tar ikke akkurat for seg livets lysere sider i sin poetiske fremferd, og har på flere måter ting til felles med den walisiske poetens arbeider.

Do not go gentle into that good night
Old age should burn and rave at close of day
Rage, rage against the dying of the light

Dylan Thomas

White Lord Jesus debuterte helt tilbake i 1984 (med Amen), som var litt overalt på en gang, dog gjennomført og underholdende som lite annet. Og duoen viste at de allerede da kunne dra seg i land på imponerende vis. De benytter mange av de samme elementene på "comeback-platen" ...Into That Good Night. Det høres så klart noe annerledes ut, men det er også en del sammenfallende momenter. White Lord Jesus er fortsatt mørkt som om djevelen selv skulle stått bak. Og de er fortsatt herlig kontrastfylte, stadig like balanserende på grensen mellom usmakelig og genialitet. Som oftest med en skummelt perfekt mengde av begge deler.

Vokalen til Tristan Christ (Arvid Skancke-Knutsen) er til tider så slesk at den mest sannsynlig vil komme tilbake og hjemsøke deg i dine mareritt. Det er ikke ofte man er småredd når man hører på musikk, uansett genre, men det har White Lord Jesus greid. Akkurat det er ment som et gigantisk kompliment. Sjekk Rat Attacks! eller etterfølgende Frankie Teardrop (Suicide-coveren). Dette er i allefall ikke for de med svake hjerter.

Utenom disse elementene, som for øvrig er med på å gjøre White Lord Jesus til noe usedvanlig forfriskende, så presenterer de her også noen låter som kan minne skrekkelig mye om... hits! Åpningskuttet Strange Daze er eksempelvis en drøyt groovy sak. Ja, her går jeg faktisk så langt som å kalle White Lord Jesus dampende heite. Avslutningsvis, når man tror at galskapen er enden nær, så inviteres det til låvedans med banjo på Cave-aktige The Ballad of Hollis Brown.

Da har vi allerede vært gjennom dans med hodeløse kropper, punchboller med jomfrublod og musikk som kommer fra ingensteds. For WLJ har virkelig evnen til å ta fra deg retningssansen, så altoppslukende som noe av dette låtmaterialet er. Ta Song About Love for eksempel, som ikke er mye mindre dampende enn Strange Daze. Og når de har tatt med en nyinnspilling av Song for a Dark Girl (fra debuten), med Haddy N'Jie på vokal så er det nesten som vi får en fullendt sirkel i så måte.

Det er sannelig ikke lett å sette fingeren på hva det er med denne skiva. Jeg har da også en liten følelse av at det er litt av poenget. Mens man forsøker å finne ut av det, så kan det legges til at den er teknisk rålekker og inkluderer bidrag fra en rekke gode stemmer og musikere (Maja Ratkje, Arve Henriksen, Martin Horntveth m.fl). Så ja, man kan glatt sitte igjen med en del forskjellige inntrykk etter å ha hørt gjennom denne noen ganger. Det er som å ha vært på fest og i limbo, hvor gode og onde makter har byttet på å være DJ. Forvirringen er ikke bare brukt som effekt her altså, den sitter på fremste rad og stirrer deg i hvitøyet. Men slikt blir det tidvis episke tilstander av.

For noen år siden syntes jeg en gang det virket som en god idé å sette på Sunn 0))) og deres White 2 på repeat før jeg la meg til å sove, og våknet ikke overraskende i kaldsvette etter tunge, brutale mareritt. Jeg tør ikke tenke på hva et lignende prosjekt med denne plata ville fremkalt, schizotendenser uten tvil i alle fall.

Men i våken tilstand er Into That Good Night i alle fall et herlig verk!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo