cover

REIK

Karl Seglem

CD (2005) - Ozella / NOR-CD

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Folk / World / Elektronisk / Instrumental

Spor:
Reik
Fjelljazz (ein)
Mountain Song
Omkrins
Djupt
Gjendines bådnlåt
Prayer Song
Fjelljazz (to)
Blått berg
Stille før
Søyle

Referanser:
Jan Garbarek
Terje Rypdal
Nils Petter Molvær

Vis flere data

Se også:
Femstein - Karl Seglem (2004)
URBS - Karl Seglem (2006)
Draumkvedet - Berit Opheim Versto & Karl Seglem (2009)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Emosjonelt kontroversielt

Karl Seglem spiller lange toner på saksofon og geitehorn. Noen vil si han føler, grooves anmelder mener han klager.

Karl Seglem har gjennom en årrekke nytt godt av å ha laget musikk ikke alle andre har laget før ham. Ser man hele hans virke under ett, kan man kan si han har tatt fra folkemusikken og gitt til jazzen. Dette har blitt gjort før og dette vil bli gjort igjen, men Karl Seglem er og blir Karl Seglem. I 2004 ga han ut plata Femstein, hvor tradisjon og innovasjon møtte hverandre i et bilde av geitehorn og simulert lyd. Den neste utgivelsen heter Reik, og Seglem har her funnet frem til melankoli i et jazz-, nesten world-aktig bilde. Fra fjellheimen.

I hvert fall er denne plata sterkt sentrert rundt fjell. Fjelljazz (ein), Mountain Song, Fjelljazz (to) og Blått berg er låttitler som umiddelbart bekrefter at Seglem vil si noe om naturen han ser rundt seg. De resterende titlene - Reik, Omkrins, Gjendines bådnlåt, Prayer Song, Stille før og Søyle - forteller at dette dreier seg om store lerret, grove penselstrøk og dramatisk fargebruk. Mannen vil oss noe, han vil vi skal høre på. Men hva er det så han har å tilby?

Med seg har han Nikolai Ivanov på tambura og gitarer, og Harald Skullerud på trommer og perk. Selv bytter Seglem på å spille tenorsaksofon og geitehorn, og han bidrar også med elektronikk. Denne kombinasjonen av instrumenter ser man ikke hver dag, det er heller ikke disse lydene man så ofte hører sammen. Ivanov er akkordmakeren og Skullerud behandler det rytmiske, noe som på Reik fremkaller følelsen av henholdsvis sand mellom beina og kildevann nedover strupen samtidig. Med en fot i hver leir står Seglem for utsmykningen, og det er spesielt her, i dekorasjonsavdelingen, at jeg stiller mine tvil.

Intensjonen med å holde høye og lange toner i brorparten av frasene er nok noe annerledes enn hva den oppfattes som. Følende søken, sensitivitet og nærhet er kanskje noe av det som skal frem her, men slik jeg ser det er det mer bitterhet og nederlag i det Seglem forteller gjennom munnstykket. Her mener jeg hånden ikke passer hansken så veldig godt. Å velte ut denne klagingen i ett eller to spor på en utgivelse av denne art kunne kanskje fungert som en variasjon, men når det virker som at det kun er ett eller to spor som IKKE har denne klagingen, sier det seg selv at resultatet i beste fall blir kontroversielt.

Skjønt, det finnes da oppturer her. Etter å ha luftet ideene sine og lagt frem hva dette går ut på, slår Seglem til i spor tre, Mountain Song, med en riktig så fengende melodi som blir som et rekkverk et stykke fremover. Etter hvert får man også Gjendines bådnlåt presentert gjennom geitehornet, og her viser Seglem absolutt en varmere side, med lavere leie og rundere tone. Men også i disse eksemplene finner man svakheter, noe som fører oss over på arrangementene.

Seglem har arrangert alle låtene på Reik, enten alene eller sammen med andre. Jeg skal ikke driste meg til å si han er en dårlig arrangør, men det er mye på denne plata som likevel er kritikkverdig. Det går mye i repetisjon. Melodiene spilles mange ganger og rytmefigurene synes å kunne gjentas i det uendelige. Djupt er eksempelvis en fem minutter lang crescendo, noe som i og for seg kan være spenstig, men her er rytmedelen såpass monoton at man sammen med den repeterende melodien blir litt blind for variasjonene.

Har man hørt hva Jan Garbarek og Nils Petter Molvær hver for seg har bidratt med i løpet av de siste 20 årene, får man på en måte neste steg her. Reik fremstår for meg som en hybrid av hva man både i inn- og utland forbinder med norsk klanglig jazz, og rekker dessverre ikke helt opp når det gjelder oppfinnsomhet og kreativitet.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo