cover

Micah P. Hinson and the Gospel of Progress

Micah P. Hinson

CD (2004) - Sketchbook / Racing Junior

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Folk

Spor:
Close Your Eyes
Beneath the Rose
Don't You (Part 1 & 2)
The Possibilities
As You Can See
At Last, Our Promises
I Still Remember
The Nothing
Stand In My Way
Patience
You Lost Sight On Me
Caught In Between
The Day Texas Sank to the Bottom of the Sea

Referanser:
Smog
Lambchop
Burd Early
Leonard Cohen
Centro-Matic
Bright Eyes
Jim White

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Preachin' the gospel

Nok en desperat amerikaner på frifot! Hammers hiver seg på hypen!

Det er mange av dem der ute. Bråmodne, bustete amerikanske gutter som føler at de har noe veldig viktig å formidle verden, helst av sorgtung, personlig karakter. Det er ikke så unikt med rotløs ungdom som roter seg borti dop & damekrøll, havner på kant med loven og hele den leksa der. Men av og til klarer noen av disse sjelene å karre seg tilbake til overflaten med fornyet styrke, og når de i tillegg evner å formidle sine opplevelser så blir det gjerne både troverdig og autentisk rennesteinspoesi. Et eksempel: I 2002 ble jeg bergtatt av en viss Kid Dakota, en beretter som flerret sine fortellinger med stikkende gitarer og en sår undertone som ga frysninger på ryggen. I 2004 kommer altså noen av disse samme følelsene tilbake, men det harde, knappe præriegufset fra midt-vesten er nå byttet ut med sørstatenes lunefulle værskifter, og det som av enkelte kalles "southern gothic".

Micah P. Hinson er nok en mytebefengt, alvorlig, ung amerikaner (født i Memphis, oppvokst i et strengt kristent hjem i Abilene, Texas) med en broget bakgrunn, kassegitar, litt sånn småvablete, dorsk stemme (à la Bill Callahan, Burd Early, David Berman) langt eldre enn sine 22 år, i møte med svermerisk pop-psykedelia av fineste sort. For bak navnet The Gospel of Progress finner vi ingen ringere enn The Earlies. Barndomsvennene fra Texas, som står bak en av 2004s mest bejublede utgivelser (These Were the Earlies), skaper en flerfarget flora med sitt store lager av instrumenter på Micahs debutplate. De fletter inn sine blåsere, strykere, strengeleker, ikke påtrengende, men underbyggende og som et helt naturlig element på denne platen.

Han kunne endt opp i den store hopen av singer/songwriters med Dylanske ambisjoner og Kerouac i baklomma, men det er noe ved unge Hinson som får meg til å stoppe opp. Noe av det mest imponerende med hans debut er den store variasjonen han med tilsynelatende letthet behersker. Det er noe Cohensk over stemmedybden og den rullende gitarstilen (Beneath the Rose, Stand In My Way), her er tungt strykerdraperte At Last, Our Promises, fuzzbelagt gitarrock (Patience), mariachi-blås (Stand In My Way) og en nesten ni minutters uforglemmelig ferd inn i sørstatenes mørkeste avkroker (The Day Texas Sank to the Bottom of the Sea) hvor bedehusene renner ut i Mexico-gulfen mens gospelkoret standhaftig blir stående igjen.

The Earlies fortjener med andre ord mye av æren, men Hinson skriver også låter av slitesterk karakter. Jeg strever ofte med å få med budskapet uten tekstheftet foran meg, og siden vår mann tydelig har så mye på hjertet kunne plateselskapet gjerne spandert litt ekstra på et ellers så nydelig omslag. Men noe fanger jeg likevel opp, og det er ikke mye rosenrødt over disse fortellingene. Som på den treffende åpningslåten Close Your Eyes, som bærer i seg mye av denne artistens essens. Låten starter rolig med piano og klokkespill, Hinson klemmer i gang med nikotingul stemme: "Close your eyes and don't you make a sound, there's no worries now. And close your eyes and don't you make a sound, there's no worries now, there's no one else around to hear you cry... yourself to sleep again". Denne linjen gjentas flere ganger, i økende tempo kommer strykerne, så ruller trommene og el-gitaren frem og det skapes en kort, majestetisk låt. Alt fungerer ikke like optimalt her, spor som At Last, Our Promises og I Still Remember stagnerer noe. Sistnevnte er en duett med Sara Lowes fra The Earlies, som det kunne vært ønskelig å hørt med mer innsmigrende Hope Sandoval (som visstnok takket nei til oppgaven). Men dette er likevel for småpirk å regne.

Britene har lagt sin elsk på Micah Hinson, kanskje fordi han har bosatt seg i Manchester, kanskje fordi han tidvis kan minne en smule om en edru utgave av Shane McGowan krysset med en rufsete Nick Drake. I likhet med nevnte Kid Dakota er dette sanger fra hans periode som bummed out & homeless, og nå som BMG har snappet rettighetene til hans låter er det bare å håpe at han ikke mister intensiteten og originaliteten som preger denne debuten.

Om ikke en milepæl for historien, Micah P. Hinson kan gjerne stå igjen som det mest opplagte valg i sin genre for 2004. Han er en av få som klarer å gjøre sine indre demoner og sjelelige kvaler om til et stort, bankende hjerte.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


TV on the Radio - Dear Science

(4AD)

Er TV on the Radio det aller beste bandet der ute akkurat nå?

Flere:

Windir - Valfar, Ein Windir
Deportees - Under the Pavement - The Beach