cover

What We Must

Jaga Jazzist

CD (2005) - Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Elektronika / Fusion / Acid Jazz

Spor:
All I Know Is Tonight
Stardust Hotel
For All You Happy People
Oslo Skyline
Swedenborgske Rom
Mikado
I Have A Ghost, Now What?

Vis flere data

Se også:
A Livingroom Hush - Jaga Jazzist (2001)
Airborne - Going Down EP - Jaga Jazzist (2001)
The Stix - Jaga Jazzist (2002)
In the Fishtank 10 - Motorpsycho & Jaga Jazzist (2003)
In the Fishtank 10 - Motorpsycho & Jaga Jazzist (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tidstypisk endring?

Skallet er kanskje forandret, men fremdeles er det Jaga Jazzist som befinner seg inni.

Jaga Jazzist fyller i løpet av 2005 elleve år. Veien har vært lang og kronglete med sidesprang i mange retninger, og skal man være krass i sin penn kan man si at de har hatt problemer med å finne seg selv. De tre hovedkomponentene blås, beats og saftige melodier har alltid vært der, men i hver sin form på hver sin utgivelse. Hva har skjedd? Hvor vil de? Hvem er Jaga?

Jaga Jazzist er et band bestående av ti aktører. Sammen lager de et stort og utfylt lydbilde av tema oppå et annet tema, som igjen støttes opp av en solid porsjon rytmer og ytterlige nye tema. Og dette gjør de uansett hvilke sjangre de er innom. Der A Livingroom Hush fra 2001 var ei slags jazzplate med elektronikastøy og The Stix fra 2002 var mer basert på trommemaskiner, er What We Must et uttrykk som heller mot rock.

Allerede i åpningssporet All I Know Is Tonight merker man store forandringer fra tidligere. Det som kanskje utgjør den største forskjellen, er hvordan gitarene og spesielt trommene gir opplevelsen av ekspressiv og hardtslående rock, noe som blir et gjennomgående element i What We Must. Dette er for øvrig den utgivelsen hvor Jaga Jazzist for første gang har tatt i bruk vokal. Stemmene synges uten tekst og brukes som et supplement i unisone melodier, samt i noen enkeltstående kordeler. Og siden saksofonlyden til Jørgen Munkeby har forlatt bandet, fremstår de luftige, lyse stemmene sammen med alle gitarene som et nytt og friskt innpust i soundet.

Sett bort fra at vi nå kan merke oss noen uttrykksmessige forandringer, er det fremdeles et energifullt timannsband vi har med å gjøre. Med mangfold og samhold som sterkeste slagvåpen durer de av gårde med kontrapunktiske melodier fordelt mellom både akustiske og syntetiserte instrumenter, svevende over en orkan av rytmer og pakket inn i en lett elektronisk emballasje. Særlig kan låtene Stardust Hotel og Mikado trekkes frem som eksempler på dette. Her er feelgoodfaktoren i enkelte deler så høy at alt man kan gjøre er å glise. Dette er ikke musikk som svinger, dette er musikk man må digge.

En av styrkene til Jaga Jazzist er altså de smått geniale motstemmene. Det helt spesielle med dem er at man kan sette seg ned og høre på ei av platene enda en gang, og stadig finne nye elementer som før har skjult seg bak virvaret av temaer og rytmer, uansett hvor godt man kjenner stoffet fra før. En annen sterk side er variasjonen. I løpet av denne plata føres lytteren gjennom en mengde stemninger, som gjerne kommer brått og uventet i hver låt. Særlig i Swedenborgske Rom er dette tydelig, hvor et harmonisert korparti gir et kaldt gufs over den ellers så harmløse tonen fra temaet før, og for den som har sett Lars von Triers Riget blir dette en forsterkende effekt. Videre går låta over i et lite pianotema som er grunnmuren for en fire minutter lang oppbygning hvor det jeg vil kalle Jaga-effekten slår til for fullt. Pianostemmen høres hele tiden mens nye stemmer elegant legges på og trommene stadig øker intensiteten – det hele kan til slutt virke pompøst og kaotisk om hverandre, men den klare crescendoen gjør likevel strukturen tydelig. Et høydepunkt på plata.

Dette er et band uten frontfigur. Rettelse: Dette er et band uten frontfigur når de spiller. Da er de ti likeverdige musikere foran hver sin mikrofon. Men i den skapende prosessen er det imidlertid en person som skiller seg ut, nemlig Lars Horntveth. Han er yngstemann av de tre søsknene i bandet, og har hatt en stor finger med i spillet gjennom bandets historie. Den lovende multimusikeren og komponisten kom i fjor ut med soloplate, og på ikke mindre enn seks av sju låter på What We Must står han for komponering enten alene eller sammen med andre.

Jaga Jazzist som helhet står det respekt av. Ikke minst med tanke på levetiden slike prosjekter gjerne har, selv om utskiftningene av musikere har løpt jevnlig. Tilbake står likevel en hard kjerne mennesker som driver ærlig musikkarbeid, som gjør det de brenner for, og som derfor lager kvalitetsplater. Riktignok er denne utgivelsen nok et bevis på forandring for bandets del, men den store familien av jazzband i Norge i dag driver en slags innavl, og enkelte av Jaga-musikerne dukker stadig opp i andre band med andre musikere. Dette kan føre til et noe likt musikalsk uttrykk dersom vi legger alle på ei og samme fjøl, og sammenligner vi eksempelvis med utviklingen Shining har hatt de siste årene, er kanskje What We Must veldig tidstypisk.

Om tittelen kanskje skulle tilsi at Jaga Jazzist føyer seg for andres væremåter, er dette likevel et must i platehylla.

comments powered by Disqus

 



Bjarte Edvardsen
2005-06-037

Dette var litt snodig. Trekker du to poeng fordi utviklingen til Jaga er tidstypisk? Jeg skulle gjerne sett at du nevnte noe fra selve plata som gjør den dårligere enn en 7er.

I mine ører er dette en 7er fordi:
1. Det et album som viser at Jaga makter å hoppe fra den ene sjangeren til den andre, uten å ramle. Tidstypisk eller ikke, de får det til, og fokuset bør ligge på det synes nå jeg. Hør på Oslo Skyline f.eks. Uttrykksmessig totalt ulikt det de har gjort før og samtidig en kanonlåt med Jagas typiske kjennetegn.

2. What We Must er det mest tilgjengelige de har gjort og viser at de vil nå ut til en enda større skare enn til elektronika- og jazzfolket (samtidig som jeg tror de vil klare å ta vare på dem her også).

3. Noe som derimot ikke slår ut på platas kvalitet, dette er et album som kan høres om igjen og om igjen uten å gå lei.

4. De makter å bruke vokal på en fortreffelig måte, selv om de ikke har vært inne på det siden Seems To Me på Magazine EP. Som du nevner bl.a. på Swedenborgske Rom - noe av det vakreste jeg har hørt noengang (jeg liker ikke å overdrive, og det gjør jeg heller ikke nå).

5. Variasjonen til de 7 sporene er, som du nevner, til å glise av fra start til slutt. Den har mange typer humør: Her går det fra de lystige All I Know Is Tonight og For All You Happy People, til de sprø og sjangersprikende Stardust Hotel og I Have A Ghost, Now What? i tillegg til det stemningsfulle og melankolske på Swedenborgske Rom. Og å gå fra det ene til det andre på den måten er faktisk ganske hokus-pokus og det fortjener Jaga kreditt for.

Ole Albrekt Nedrelid
2005-06-04SV: 7

Hei.

For å være helt ærlig, så synes jeg det er ganske vanskelig å sette en ordentlig karakter på ei plate. At groove skiller seg ut og bruker en skala som går til sju er jeg svært positiv til, men terningkast generelt kan fort gi feil inntrykk av det som anmeldes.

Dette anser jeg som et godt eksempel på det. At anmelderen – med sitt syn og sine følelser for musikken – gir plata en karakter som enten kunne vært høyere eller lavere, gjør at leseren kan få en misvisende oppfattelse av hvor god eller dårlig utgivelsen egentlig er. Derfor mener jeg at fokuset ikke bør ligge på graderingen, men på helheten rundt, gjennom teksten. Jeg tolker for øvrig skalabruken til groove som en grovindikator på kvaliteten, ikke et fasitsvar.

Men som du påpeker, er det muligens litt ubegrunnet hvorfor jeg trekker poeng. Dette kan jeg ta selvkritikk for. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, har slike anmeldelser lett for å bli preget av en subjektiv undertone, og personlig setter jeg A Livingroom Hush som den definitive Jaga-plata. Når de da kommer med dette uttrykket, er det vanskelig å fleske til med en toppkarakter. Det er vel omtrent grunnen til at jeg ga plata en femmer.

Men honnør til deg, som brakte dette på banen. Skulle du anmeldt What We Must ville du tydeligvis gitt sju g-er, og det velbegrunnet. Likte svaret ditt, det ga rom for nye refleksjoner.

Bjarte Edvardsen
2005-06-04Fokus

Hei.

Er helt enig i at hovedfokuset bør være på teksten og ikke på karakteren. Hovedgrunnen til at jeg ble nysgjerrig og engasjert var argumentet om at Jagas utvikling er tidstypisk. Dette ble også brukt som en innvending i Dagbladets anmeldelse, der sto det noe à la "De er nok det siste jazzbandet som får lov til å gå mot rock på en stund". Jeg vet ikke om det var akkurat det du mente, men jeg synes sånne påstander oser litt for mye av bedre-vitenhet, samtidig som de ikke klarer å holde på logikken.

Okey, jeg skal innrømme at utviklingen til Jaga er forutsigbar. Men den er klinkende logisk:

Jaga Jazzist har jo stort sett alltid hatt trekk fra jazz, elektronika og rock. Først og fremst jazz på Magazine EP og A Livingroom Hush og elektronika på The Stix. Men de har på alle utgivelsene glimtet til med gitarer og energiske trommer som på sangene Jaga Ist Zu Hause, Going Down, Lithuania og I Could Have Killed Him In The Sauna. Det var derfor egentlig ikke vanskelig å gjette seg til at de skulle gjøre et rockbasert album. Derfor:

What We Must.

Ikke "What We Must Because Everybody Else Is Doing It", men mer som en "What We Must Because We Like To Play Rock And Want To Play Some Rock For You".

Og jeg synes først og fremst at denne utviklingen må ses på som noe positivt. Det er ikke alle band som stiller så høye krav til seg selv at de fordyper seg i nye sjangrer for hvert album. Og det er ikke bare det at Jaga tør - de gjør det med stil. De er både nysgjerrige og dyktige - og det synes jeg denne plata er det beste eksempelet på til nå.

Yngve
2005-06-05Hei Bjarte

5 er en god karakter. 6 er en særdeles god karakter. 7ern bør forbeholdes tidløse klassikere. What we must er god, men er den et mesterverk?

Bjarte Edvardsen
2005-06-06Hei Yngve

Nå spør du en stor fan, bare så det er sagt.

Jeg finner ingen svakheter med albumet og har til gode å høre at noen andre har påpekt noen klare svakheter. Min oppfattelse er altså at de aller fleste liker albumet godt. Jeg føler alle sporene har noe for seg samtidig som det er enkelte individuelle spor som skiller seg mer ut enn andre. Noen vil sperre ørene opp for Oslo Skyline, jeg og anmelderen her foretrekker Swedenborgske Rom mens andre igjen vil oppdage albumet gjennom den fengende All I Know Is Tonight. Denne tendensen må jo ses på som positiv, og jeg føler denne er klarere nå enn før. Jeg føler spesielt A Livingroom Hush er et eksempel på en debut som er jevn og fin - men uten de helt store individuelle sporene. The Stix føler jeg er litt mer ujevn, men har på de sterkeste sporene en mer positiv og fin energi enn på forgjengeren. Men What We Must føler jeg derimot både har en jevn og fin helhet samtidig som det er sterke individuelle spor som vil skape samtaler som: "Den er best!" "Nei, den er best!" "Nei, hør nå her, denne her er mye bedre".

Nå er jeg ikke helt sikker på hva den allmennt aksepterte definisjonen på tidløs klassiker er, men jeg vil påstå at What We Must er en slik. Den blander sjangre som prog-rock, post-rock, jazz og elektronika og klarer å skape ulike herlige stemninger og uttrykk gjennom de 46 minuttene. Jeg skal jo ikke sitte her å påstå at jeg ikke har hørt bedre album. Men hva mer er det å kreve av What We Must?

Antoine
2005-08-20Veldig godt, men ikke perfekt.

Selv om jeg er en stor fan av Jaga Jazzist så synes jeg ikke dette albumet fortjener 7. Faktisk synes jeg 5 er den rette karakteren. Selv om nesten alle sporene på dette albumet er ekstremt fengende så synes jeg selv at Swedenborgske Rom og For All You Happy People var litt kjedelige. Og når det bare er 7 spor på en plate synes jeg at alle burde være sterke.

Til og med A Livingroom Hush var ikke perfekt, selv om det kom faretruende nært. Om det fortjente 7 (noe et nesten gjør) synes jeg fremdeles What We Must ville fortjent fem kun basert på de to sangene. Men om du virkelig liker dem så godt så er det klart at CDen fortjener 7. For deg, i hvert fall.

Kyrre
2005-08-24Bra spillt, men kjedelig i lengden

Syns ikke denne plata fortjener mer enn en 4r. Klart at det er flott spillt og flott lyd, men What we must klarer ikke å holde på oppmerksomheten min veldig lenge. Blir egentlig bare lei av de flotte jazzakkordene og melodilinjene som Jaga har brukt på hver eneste plate.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo