
Straight Ahead
CD (1999) - Epitaph / Voices Music & Entertainment (VME)
Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3
Genre:
Rock
Spor:
Greed
My Own Country
Can't Believe It
Victim of Reality
Might Be a Dream
Still Can Be Great
Straight Ahead
My Own Way
One Voice
Alien
Watch Me As I Fall
Just For You
Can't Take It Anymore
American Dream
Need More
Never Know
Badge of Pride
Referanser:
Bad Religion
NOFX
![]()
På tomgang i fullt kjør
Punk skal være opprør, moro og faenskap, men Pennywise låter ingenting av delene.
Del på Facebook10.12.2000
Som tittelen tilsier innbyr ikke Pennywise til de helt store overraskelsene denne gangen heller. Pennywise oppnådde aldri de helt store overskriftene i løpet av poppunkens glansdager på midten av 90-tallet (NOFX, The Offspring, Green Day), men har i en årrekke gitt ut plater som har gledet bl.a. tenåringsskatere verden over.
Pennywise spiller rask og riffbasert poppunk på den litt tyngre siden av de overnevnte band. Som singelband er det selvfølgelig fengende nok, men på et helt album bli dette altfor kjedelig. Når de så klarer å presse inn hele 17 titler blir det nesten tragikomisk. Det beklagelige er at de tviholder så beinhardt på den formen de legger opp til, at de lager store kreative vansker for seg selv. Både riffene og melodiene er hørt før, og det er vel ærlig talt bare The Ramones og Bad Religion som har klart å være spennende med bare en låt på repertoiret. Tekstene er ufarlige og slappe, med en kombinasjon av politisk korrekthet og selvopptatte problemer satt sammen med nødrim.
Det er ikke et spor av tiltakslyst eller spenning på denne platen. Det finnes ikke tegn til nytenkning eller vilje til utfoldelse utenfor den ferdiglagde rammen. Ingen av låtene skiller seg nevneverdig ut, men på "Victim of Reality" låter de farlig nær The Offspring. Store deler av platen kunne ellers ha sklidd inn i en Bad Religion-utgivelse uten å ha hevet kvaliteten på denne. Punk skal være opprør, moro og faenskap, men Pennywise låter ingenting av delene. I rettferdighetens navn bør det legges til at bandet spiller tett og drivende. (Det vet alle som var på Sentrum scene.) De slipper ikke øset i mange sekunder av gangen, og for fansen er dette muligens en trygg og grei plate. Men det er ikke punk. Det er snowboardkjøring i oppoverbakke.
Siste anmeldelser
Groovissimo

Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp

Å faen mener du med det???
Plata er bra den,og det er ingenting å si på riffen.
Vi punk-rock elskere liker den typen musikk pennywise spiller! Det at du misliker plata har jeg ingen forståelse for... bortsett fra at du muligens ikke liker punk, som vil si at du ikke bør uttale deg om den type musikk...
Hva i helvete mener du med at de lager popp-punk!? De bænda som bør settes under den såkalte"popp-punk" kategorien er blink, sum 41, good charlotte, nofx (det nye), guttermouth (det nye) og offspring (det nye). Pennywise er ikke i nærheten en gang til å komme under den kategorien. De har lagd alltid og vil alltid lage energifull, rask, aggressiv og genial punkrock (..for de som digger det raske og ikke den lame tuboneger shitten!!) Men jeg er kanskje litt enig med bjørn når han sier det med tekstene. Det eneste jeg misliker med pennywise nå er tekstene. Etter at jason dævva i 96 har tekstene blitt adskillig mer politiske (noe som ikke er pennywises stil akkurat) og sosialt involverte temaer hvor det blir alt for overfladisk og kjedelig.. Men, men.. jeg digger dem noe jævlig og respekterer dem fullt ut men de må til hælvette se å komme til norge snart og spelle på blitz! PW forever!!!!